Ved avrundingen av nærmere 40 år med en enestående mulighet til å observere norsk politikk på nært hold fra utsiktsposter i NRK og Aftenposten, er det naturlig å stille kritiske spørsmål ved politikkens vedtatte sannheter. Som ellers i journalistikken er det nødvendig å velge bort det meste. Til gjengjeld bør det som står igjen, være vesentlig.
Mitt valg blir: Hvor sikkert er det at en flertallsregjering styrer landet bedre enn en mindretallsregjering?
Den som venter et entydig svar, blir skuffet. For svaret avhenger, som så mye annet i politikk, av hvilken situasjon landet befinner seg i, hvilke politiske løsninger som tilbys og, ikke minst, hvilke forventninger velgerne til enhver tid har.
Flertallsregjeringer er mer bekvemt for politikerne som sitter på innsiden, enn for velgerne som har sendt dem dit.
Ingen garanti
Syv år med de rødgrønne har i det minste lært oss at en flertallsregjering ikke i seg selv er noe garanti for at landet styres langsiktig og forutsigbart. Snarere er det god grunn til å spørre om ikke et inntrykk av flertallskoalisjonens maktspill i lukkede rom kan være en vesentlig forklaring på at velgerne nå ser ut til å ha fått nok av de rødgrønne for en stund.
Sikkert er det i alle fall at flertallsregjeringer er mer bekvemt for politikerne som sitter på innsiden, enn for velgerne som har sendt dem dit. Og selv om regjeringsspørsmålet utvilsomt betyr mye for mange velgere, stemmer de tross alt på partier, ikke på regjeringskonstellasjoner.
Mest mindretall
Vår nære historie viser at det ikke har vært avgjørende for en god styring av landet om de til enhver tid sittende regjeringspartier har flertall i Stortinget eller ikke. Etter at Arbeiderpartiets 16 år lange flertallsperiode alene tok slutt i 1961, har mindretallsregjeringer vært det mest normale i Norge. I de 44 årene frem til 2005 hadde vi flertallsregjering bare under statsministrene Per Borten fra 1965 til 1971 og Kåre Willoch fra 1983 til 1985.
I Bortens tilfelle gikk regjeringen i oppløsning innenfra. Det var da statsministeren uttalte de legendariske ord om at han hadde båret sprikende staur på sine skuldre. Alle som har prøvd en slik øvelse, vet hvor umulig den er hvis hensikten er å holde stabil fremdrift og styring.
Veien til makt
Da Trygve Bratteli overtok som statsminister etter Borten-regjeringens fall, fikk etterkrigsgenerasjonen i Ap sine første erfaringer med å bygge allianser i Stortinget. Selv ikke de Ap-politikere som ivret sterkest for den rødgrønne regjeringskonstellasjonen i 2005, mener vel at Norge ble dårlig styrt under Bratteli eller da Odvar Nordli, Gro Harlem Brundtland og Thorbjørn Jagland ledet sine mindretallsregjeringer. Brundtland styrte på denne måten i tre omganger, tilsammen ti år.
Mye av det vi hørte fra Ap om fordelene ved en flertallsregjering for åtte år siden, var situasjonsbestemt og vikarierende argumentasjon. Poenget var at Ap så den rødgrønne konstellasjonen som den letteste, kanskje eneste, veien tilbake til regjeringskontorene. Samtidig håpet at de at et forpliktende samarbeid med andre partier i flertall ville gi Ap selv mindre styringsslitasje enn partiet hadde opplevd da det regjerte alene i mindretall.
Det var følelsen av denne slitasjens uutholdelighet som utløste Aps mest profilerte tabbe i etterkrigstiden, da Thorbjørn Jagland i 1997 kastet regjeringskortene med et valgresultat på 35,1 prosent. I denne tiden var ordet stortingsregjereri en sentral del av vårt politiske vokabular.
Snudd på hodet
Nå er det glemt. Situasjonen er snudd på hodet. Mye tyder på at båndene til SV og Senterpartiet kan bli et hinder for ny regjeringstillit for Ap. Jens Stoltenberg satser alt på en tredje rødgrønn periode, til tross for at det ene samarbeidspartiet befinner seg konstant under sperregrensen på meningsmålingene, og det andre sliter med å beholde de kjernevelgerne som er nødvendige for å holde betryggende avstand til den samme grensen.
I en slik situasjon må begge småpartiene tenke mer og mer på seg selv. Risikoen for at Stoltenberg får smake den samme staurbøra som bestefaren til olje- og energiminister Ola Borten Moe, er overhengende.
Det nytter i alle fall ikke lenger å lokke velgerne med flertallsregjeringenes fortreffelighet. Etter syv år oppleves det mest som en myte.
Handlefrihet
Høyre-leder Erna Solberg har forstått dette, og snakker mer om borgerlig stortingsflertall enn behovet for en flertallsregjering. Samtidig har Solberg i friskt minne den regjeringsslitasjen som fikk velgerne til å kaste mindretallsregjeringen hun selv satt ifra 2001 til 2005. Den erfaringen har bidratt sterkt til at hun setter en ren Høyre-regjering nederst på listen over de regjeringsalternativer hun kan tenke seg å lede.
Det viktigste i Solbergs regjeringsstrategi er å vise raushet overfor de andre borgerlige partiene, og bevare sin egen og Høyres handlefrihet. Klarer hun det, kan hun også gi inntrykk av at hun overlater mer av regjeringskabalen til velgerne enn konkurrenten Stoltenberg gjør.
Det er ingen ulempe.
Mest kommentert siste døgn