En verden uten styring

Vladimir Vladimirovitsj Putin, Xi Jinping, Barack Hussein Obama? Er det disse tre navnene som vil gå igjen i overskrifter og nyhetsartikler i aviser og på internett, i TV-reportasjer og på radio det kommende året? Og betyr det nå egentlig om det er de tre som trolig/angivelig/sannsynligvis/om ikke noe uventet skjer/ (stryk det som ikke passer) vil stå frem som de politiske dominerende personer internasjonalt både i 2012 og i årene fremover?

Det er å stikke hånden inn i historikernes vepsebol bare å stille dette spørsmålet. Der raser det harde ideologiske kamper om hva som betyr mest for utviklingen i land eller hele verden: enkeltpersoner eller de langsiktige og underliggende tendenser, enten de er sosiale, økonomiske, politiske eller religiøse.

Eller er det de uventede, brå kast – som for eksempel en ny teknologi, som gir støtet til en helt uventet, helt uplanlagt, rett og slett en ny verden? Som kan forsterke tendenser som allerede er der, som kan svekke tilsynelatende grunnsolide politiske byggverk, som kan kullaste de grundigste og mest detaljerte planer. Internettet, kommunikasjonsteknologien, er både redskap og aktør samtidig. Det har skapt helt nye muligheter, det konkurrerer med, samtidig som det styrker etablerte politiske og økonomiske strukturer.

FOTO: Inge Grødum

Arabisk vår

Vi så det i 2011. Den såkalte arabiske vår ble fremskyndet av sosiale medier. Men mot slutten av året, da det ble holdt valg i Tunisia og Egypt, var det tradisjonelle politiske og religiøse krefter som vant frem. Nettet ble også brukt til å samordne de russiske protestene etter valget på nasjonalforsamling 4. desember. Foreløpig er det usikkert om hvordan utviklingen vil gå, men demonstrasjonene har avslørt svakheter i statsminister Vladimir Putins styre. Presidentvalget 4. mars blir ikke den parademarsj tilbake til presidentembetet som han hadde sett for seg.

I Kina er nettet strengt kontrollert. Kommunistpartiet vil ikke ha noe av opposisjon mot sitt maktmonopol. Likevel er det hull i systemet. Det vil trolig ikke påvirke den 18. partikongress i august og valget av 59 år gamle Xi Jinping, nå visepresident, til ny president. Han representerer femte generasjon av Folkerepublikkens ledere. Men han vil måtte hanskes med andre utfordringer enn sine forgjengere.

Det er ikke farlig å spå om fremtiden, ni av ti eksperter tar vanligvis feil. Men den som påstår å ha det endelige svaret, begir seg inn på halsløs ferd. Det er nå så mange ulike tendenser som kjemper med hverandre i en stadig mer sammenvevd verden at ingen kan ha oversikt, ingen kan mate dem inn i en matematisk formel og få ut et klart svar.

Og midt oppe i det hele har man altså enkeltmenneskene, de som innehar mektige politiske stillinger, og som i kraft av sin stilling kan skyve utviklingen i den ene eller den annen retning, nasjonalt så vel som internasjonalt.

Kriser er ikke noe nytt i verdenshistorien. Kriser kan gi støtet til nytenkning.

Krise og mulighet

Vi har lagt bak oss nok et år med internasjonal økonomisk krise. Det er rusk i forgasserne i mektige økonomiske motorer som USA og EU. Japan er blitt skjøvet ned til tredje plass av verdens største økonomier av et Kina som fortsatt suser fremover, men i litt mindre hastighet og med noen farlige kurver på veien foran. Hverken den amerikanske president, USAs kongress, eller EUs mest fremtredende politikere, har funnet noe endelig svar på krisen.

Pessimister sier at de heller ikke vil finne det. De mener at de fremste politiske ledere i de viktigste land i verden sitter fast i en foreldet tankegang, Det er rett og slett det vestlige system – det som seiret over det kommunistiske system for 20 år siden da Sovjetunionen brøt sammen – som nå har mistet sin kraft. Det liberale demokrati med markedsøkonomi ble ikke den "slutt på historien" som den amerikanske statsviter Francis Fukuyama spådde i 1992.

Mon det.

Optimister viser til at kriser ikke er noe nytt i verdenshistorien, at krisene gir støtet til nytenkning, av det gamle som faller i grus, oppstår det nytt. Den østerriksk-amerikanske økonomen Joseph Schumpeter utviklet teorien om kreativ ødeleggelse i sin bok, Kapitalisme, sosialisme og demokrati (1942). Kort sagt: av nytenkning (innovasjon), følger omforming, (transformasjon).

Overnasjonalitet

Men hva med de globale krisene og utfordringene, de som er så grenseoverskridende at ikke noe land, hvor mektig det enn er, kan hanskes med dem alene? Finanskrisen er et eksempel. Råtne boliglån i USA kan sette i gang en ukontrollert kjedereaksjon i mange land, i hele verdensøkonomien.

Enda større er miljøkrisen. Den er virkelig global, i den forstand at den vil påvirke hvert menneske og hvert dyr på hele kloden. Men som vi har sett, sist i Durban i Sør-Afrika, krisene utløser ikke handling, i hvert fall ikke den omfattende og grensesprengende handling som er nødvendig. Verden har ingen handlingsdyktig og handlingsvillig verdensregjering. FN er et redskap, men organisasjonen er et for svakt verktøy til å være effektivt nok til å håndtere de internasjonale utfordringene.

Årsaken til dette er demokratiet, eller kanskje heller: en spesiell forståelse av hva demokrati er. En stor og omfattende regional organisasjon som EU, 27 land med over 500 millioner innbyggere, har dominert med krisemeldinger hele året. Nye krisemeldinger vil komme også til neste år.

Men ser man bak krisemeldingene, fremstår et stort og paradoksalt bilde. Mange medlemsland, og sterke krefter innad i medlemslandene tar til orde for mindre, ikke mer overnasjonalitet, ofte begrunnet med demokratiske argumenter. Man vil ikke avgi makt til Brussel, også fordi fellesinstitusjonene ikke er godt nok kontrollert av folkevalgte, altså et demokratisk underskudd.

Suverenitet

Det er å gå i feil retning. Det er faktisk mulig å få større suverenitet ved å avgi suverenitet. Vi får større innflytelse gjennom større handlekraft overfor de største problemene som angår oss alle.

Det blir utfordring nummer en i 2012. Men vi, det vil si mediene og politikere i alle land, vil konsentrere oss om lederskifter, valg, de mange og langvarige konflikter. slik vi gjorde i år, og året før det.

kjell.dragnes@aftenposten.no