EGENTLIG skulle det aldri ha skjedd. Men lørdag skjedde det faktisk: De historiske erkefiender tyrkere og armenere satte seg ned ved et bord i Zürich i Sveits og undertegnet en avtale om å opprette diplomatiske forbindelser mellom de to land.
Nå var det på hengende håret at det hele ikke ble noe av. USAs utenriksminister Hillary Clinton landet i Zürich, klar til å dra til stedet der undertegningen av den historiske avtalen skulle finne sted. Plutselig viste det seg at en av hovedpersonene, Armenias utenriksminister Edward Nalbandjan, ikke hadde til hensikt å dukke opp. Han var tydeligvis blitt oppbrakt over noe som hans tyrkiske kollega, Ahmet Davutoglu, hadde tenkt å si i forbindelse med seremonien.
Trengte hjelp.
Et hektisk amerikansk diplomati og tydelig russisk press måtte til for å hale saken i land. Armenere og tyrkere troppet opp, men på den betingelse at ingen skulle si noe som helst i forbindelse med seremonien. Mens Hillary Clinton og hennes russiske kollega Sergej Lavrov bivånet det hele, satte til slutt tyrkere og armenere sine signaturer under avtalen. I taushet.
Gamle motsetninger.
Sjelden har taushet vært mer på sin plass. Et lite spark i retning av motparten kunne ha åpnet dype sår. Verst er det naturligvis for Armenia å leve med minnene om de anslagsvis halvannen million armenere som ble massakrert eller sultet til døde i Tyrkia i sluttfasen av første verdenskrig.
Mens man i dag automatisk henviser seg selv til de ytterste utgrupper i det politiske landskap om man benekter hva som skjedde med jødene under annen verdenskrig, har den tyrkiske stat i alle år forsøkt å glatte over og benekte det som hendte med armenerne tre tiår tidligere.
For Tyrkias vedkommende er denne posisjonen etter hvert blitt mer og mer uholdbar. I den amerikanske valgkampen lovet Barack Obama at han ville støtte en resolusjon i Kongressen som brennemerket utryddelsen av armenerne i Tyrkia som folkemord. Om dét hadde skjedd, ville Tyrkia definitivt ha blitt satt i den internasjonale skammekroken.
Nå er begge land enige om å nedsette en historikerkommisjon. Tyrkia får med andre ord ryddet dette pinlige spørsmålet av veien og henvist det til en kommisjon. Hva Armenia får, er en åpen grense til Tyrkia. Forhåpentlig vil det gi et økonomisk oppsving blant de tre millioner armenere i Armenia, som i alle år etter Sovjetunionens sammenbrudd har vært avhengig av overføringer fra åtte millioner landsmenn rundt omkring i verden.
Gode ringvirkninger.
Men aller viktigst fra armensk side er det at man kan håpe på en generell stabilisering av hele det sør-kaukasiske området, og at det blir en stadig mer utenkelig opsjon for Aserbajdsjan å gjenåpne krigen om Nagorno-Karabakh.
Problemet for armenerne er at det på begynnelsen av 1990-tallet var to fattige land som utkjempet krigen om det forblåste fjellområdet Nagorno-Karabakh, hvor kristne armenere hadde bodd i århundrer. Armenerne var langt bedre organisert enn de muslimske aserbajdsjanerne, som er et folk nært beslektet med tyrkerne. Armenerne vant krigen med glans i 1994. Nagorno-Karabakh og en rekke tilstøtende områder i Aserbajdsjan ble okkupert.
Men Armenia er forblitt et fattig land, som knapt har noen levedyktig økonomi i det hele tatt. I Aserbajdsjan har derimot oljeinntektene forlengst begynt å velte inn i statskassen. Heldigvis for armenerne har ikke familien til president til Ilham Alijev, som styrer Aserbajdsjan som et personlig fyrstedømme, klart å omsette rikdommen i militær makt.
Nytt styrkeforhold.
Fortsatt regnes Armenia for å være en sterkere militærmakt enn Aserbajdsjan. Men med stadig nye oljemilliarder inn i den aserbajdsjanske statskassen, er det ikke sannsynlig at den situasjonen kommer til å vedvare i all evighet. Det er ikke tilfeldig at den eneste aktøren som har protestert heftig mot den tyrkisk-armenske avtalen, er Aserbajdsjan.
Hittil har de drøye tre millioner armenerne i Armenia nytt godt av russisk støtte, og det har vært kjærkomment for fortsatt å holde Aserbajdsjan på en armlengdes avstand. Men faren for at Armenia blir en stat tappet for mennesker i arbeidsfør alder om ikke økonomien kommer på fote, kan fortsatt ikke avskrives.
I nær fremtid skal avtalen mellom Tyrkia og Armenia ratifiseres av parlamentene i de to land. Man regner med at regimet i Tyrkia ikke vil ha problemer med å få saken igjennom.
På armensk side er det nok av hardkokte nasjonalister som heller vil snakke om det som skjedde i 1915 enn om hvordan Armenia skal se ut i 2015. Hvis disse kreftene må notere seg for en serie nederlag de neste ukene, har Kaukasus-regionen tatt et skritt i riktig retning.
Kommentarer