Et foster som ikke passer

Slike spørsmål oppstår når medisinske fremskritt møter en liberal abortlov. Dersom man mener at et foster har menneskeverd, er årsaken til at et svangerskap avbrytes strengt tatt uvesentlig, i hvert fall så lenge vi har selvbestemt abort. Før 1978 var det legenemnder som sa ja eller nei til abort. De bestemte på vegne av den gravide, og de gjorde sine valg på bakgrunn av den totale situasjonen. Var den gravide fortvilet nok? Var hun i en umulig nok situasjon? Var hun ikke sterk nok til å fullføre svangerskapet?

For travel, for sliten

I praksis drev nemndene med en form for selektiv abort. Det var de som bestemte hvilke fostre som kunne aborteres, og avgjorde hvilke kvinner som skulle tvinges til å føde. Det var ingenting ved denne metoden som var mer moralsk enn dagens ordning, der kvinnen bestemmer selv.

Inger Anne Olsen

Heldigvis sa Stortinget i 1978 ja til selvbestemt abort, og overlot fosterets skjebne til kvinnen de 12 første ukene av svangerskapet. I praksis må vi tro at også faren har noe han skulle ha sagt, men loven stiller ingen slike krav.

I dag er det ikke uvanlig å avbryte et svangerskap fordi det passer dårlig med et barn akkurat nå. Eller fordi man er for sliten. Eller fordi økonomien skranter. Eller fordi man står foran en krevende avslutning på utdannelsen. Eller fordi forholdet til barnefaren tatt slutt.

Om slike valg kan det være forskjellige meninger, men den offentlige debatten er likevel lavmælt. De fleste forstår at både årsaker til abort, og valget om å ta det, er for vanskelig, for intimt og for individuelt.

Problematisk nei-liste

Likevel vi i ferd med å få en liste over hva som ikke ansees som aktverdige årsaker for abort. Downs syndrom er i ferd med å havne på den listen. Den som sier høyt at det kan bli for vanskelig å bære frem et barn med et slikt genetiske avvik, risikerer både kritikk og sjikane.

 Å ta abort på grunn av barnets kjønn, er definitivt på nei-listen. Det er knapt lov til å si at man ønsker seg en gutt.

Selv om nei-listen er godt ment, åpner ikke loven om selvbestemt abort for noen unntak. Det er lov å abortere et guttefoster hvis man ønsker seg en jente. Eller omvendt. For fosteret spiller motivene ingen rolle. Å innføre forbud mot selektiv abort er bare en måte å gradere menneskeverd på.

Etter hvert som vitenskapen forteller oss stadig mer stadig tidligere om fosteret vi bærer på, vil våre ønsker og idealer om perfekte barn oftere støte mot kunnskapen vi har fått, og mot valgfriheten vi har innvilget oss.

Derfor handler det ikke bare om å velge bort det som ikke passer, men også om å dyrke frem barn med de egenskapene vi ønsker, barn som reflekterer den enkeltes idealer. Det er tanker som medfører ubehag for mange. Men hva er egentlig forskjellen på å velge bort et foster fordi det har uønskede egenskaper, og å bære frem et foster med kvaliteter som er valgt ut og satt sammen i et laboratorium?