Et fyrverkeri av forfengelighet

Forfatteren Gore Vidal (86) som døde i Hollywood Hills natt til i går norsk tid, var et slags totalkunstverk av et menneske. Akkurat det kan man gi ham enten man likte det han sto for eller ikke:

Forfatter av flere dusin bøker, skribent for scene, film og fjernsyn, høyt profilert politisk TV-debattant, omgangsvenn med Vestens største celebriteter.

Alt dette gjorde den politisk engasjerte forfatteren til en internasjonal kjendis selv. Det skjedde ikke ved tilfeldigheter. Han ville det slik og elsket det.

Slitsom og masete

Til tross for at han solgte millioner av bøker, døde Gore Vidal trolig en tanke desillusjonert over ikke å ha hatt større innflytelse på alle idiotene han stadig mente å se rundt seg. Trolig er det dét som ligger i en selvangivelse han en gang kom med:

"Jeg er egentlig en propagandist med et enormt hat i meg, en slitsom og masete fyr, overbevist om at det ikke finnes noe menneskelig problem som ikke kan løses hvis bare folk ganske enkelt kunne gjøre som jeg anbefaler."

Et bilde, et ikon

Ikke mange forfattere, heller ikke i vår billedfikserte tid, finner på å utgi en coffeetable-bok bestående bare av bilder fra eget liv. Det gjorde Vidal i 2009. Boken er verdt en kikk, den viser hvordan Gore Vidal selv ble et bilde og et ikon på vår kjendisorienterte og synlighetsopptatte tid.

Dét ble mulig for ham fordi han var så god til å iscenesette seg selv og sine meninger. Han regisserte sitt liv, forfengelig og selvopptatt.

Dessuten hadde han uvanlig mange å speile seg i. Gore Vidal var en namedropper av det store format. Han var en mer eller mindre nær venn av forfattere som Anais Nin og Tennessee Williams, skuespillere som Marlon Brando og Paul Newman, musikere som Leonard Bernstein og filmskapere som Federico Fellini og Francis Ford Coppola. Listen er egentlig veldig mye lengre.

En giftig elegantier

I både skrift og tale ordla han seg med selvtillit, stil, eleganse og giftighet. Som hos Oscar Wilde, var det ofte harsk samfunnskritikk i de polerte setningene. "Stil er å vite hvem du er, hva du vil si og for øvrig gi blaffen", hevdet han en gang. Ja, Vidals form var så insisterende at mange har glemt å sjekke hans fakta og si ham imot - i ren begeistring.

For all del, Gore Vidal var mye mer enn fasade og overflate. Han hadde substans. Han arbeidet knallhardt i tiår etter tiår. Hans grove generaliseringer og sveipende diagnoser gir riktignok mye å være uenig i. Men det har i det minste vært lett å være det. Han er akkurat så klar og gjennomsiktig som amerikanske forfattere ofte er.

Flere hundre essay og artikler om amerikansk politikk og historie, men også om internasjonale forhold, ble det - i tillegg til rekken med romaner om amerikanske presidenter og politisk liv.

Mislikte amerikansk politikk

Gore Vidals stadig mer venstreorienterte USA-kritikk gjaldt både innenriks- og utenrikspolitikk. Han mente idealene i den amerikanske grunnloven ble sveket, det kompromissløse forsvaret for enkeltmenneskene glemt - mens han så et stadig mer udemokratisk USA vokse frem, styrt av sterke økonomiske aktører.

Hans politiske dømmekraft er omstridt. Han hadde en aldri sviktende tro på konspirasjonsteorier og voldsomme generaliseringer på shaky grunnlag. Ja, han er blitt kalt en Hollywood-versjon av Johan Galtung.

Med Timothy McVeigh, terroristen bak bomben som drepte 168 mennesker i Oklahoma City i 1995, brevvekslet han i tre år. Også i den saken fant han politiske konspirasjoner - og grunnlag for å relativisere terroristens skyld.

Handlinger, ikke personer

I mer enn 50 år delte Gore Vidal livet med en mann, Howard Austen. Noen aktivist ble han ikke - til tross for at en av hans første bøker, The city and the pillar fra 1948, visstnok var den første roman i USA som skildret homoseksuelle handlinger så direkte.

Han var markant motstander av den form for homofil identitetspolitikk vi kjenner fra de siste tiårene. Det finnes ikke homofile personer, bare homofile handlinger, hevdet han.

"Jeg ble en gang spurt om min første seksuelle erfaring var homoseksuell eller heteroseksuell. Jeg vet ikke. Jeg var for høflig til å spørre", sa han et sted.

I Oslo i 2002

Jeg besøkte Gore Vidal på hans svimlende, digre eiendom "Svaleredet" på Amalfi-kysten i Italia for ti år siden. I samarbeid med hans norske venn Truls Øra inviterte jeg ham så til Oslo for å holde foredrag på 1-årsdagen for 11. septemberterroren. Da utga Kagge Forlag den siste av Vidals to bøker som er kommet på norsk - Evig krig for evig fred.

Hans forbruk av brennevin under norgesbesøket var av samme volum som hans personlige arroganse. Ja, hans selvopptatthet får dagens utskjelte "Generation Me" til å virke direkte beskjeden.

Minneverdig middag

Han så Norge som et "spesielt ubetydelig land i verden" som gjør seg mest bemerket ved å dele ut fredspriser til krigshissere, som han sa det.

Likevel ville han gi Norge en aldri så liten sjanse, og ba om en middag med "noen interessante, tenkende mennesker" da han var her. Vi fikk mobilisert blant andre korrupsjonsjegeren Eva Joly, forleggerne William Nygaard og Erling Kagge, Nobelinstituttets direktør Geir Lundestad og filosofen Lars Fr. H. Svendsen.

Da selskapet var oppløst etter middagen, ble Gore Vidal mørk i blikket, før han spurte:

"Hvor fant dere disse menneskene - plukket dere dem rett opp fra gaten?"

twitter.com/KnutOlavAmas