Krisepakken som EUs finansministere ble enige om denne uken, vil ikke bringe Hellas ut av krisen.
Men banker og myndigheter kan få mer tid til å forberede seg på en definitiv økonomisk kollaps i landet.
Da EU i 1991 gjorde det historiske vedtaket om å innføre en felles valuta, kom Tysklands forbundskansler Helmut Kohl med følgende uttalelse:
– Medlemslandene i EU blir bundet sammen på en slik måte at det blir umulig å skilles ad og gå tilbake og igjen operere som nasjonalstater. Det betyr at vi har nådd et avgjørende mål for tysk europapolitikk.
Senere, etter utvidelsen av EU midt på 1990-tallet, gikk Kohl mot dem som mente at det var umulig å utvide EU-samarbeidet i bredden og dybden samtidig.
Euroen, som en felles valuta for høyst ulike land, er altså langt på vei en tysk konstruksjon.
Spørsmålet nå er ikke bare hva som vil skje med Hellas, men hva Tyskland i dag egentlig vil med Europa.
Nei på tysk
Hellas kunne som euromedlem fra 2001 øke sine budsjettunderskudd, finansiert ved lån som lenge var billige.
– Det er vanskelig å spå om fremtiden, svarte Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble da han tirsdag ble spurt om den greske gjelden i løpet av det neste tiåret kan bringes ned på nivå Hellas kan bære. Det hørtes ut som nei.
Den fremstående analytikeren Sony Kapoor sier sarkastisk at kriseprogrammets regnestykker for gresk økonomi holder så sant ”man omgår aritmetikkens regler, tøyer den økonomiske logikken og ser bort fra sosiale og politiske realiteter”.
Et dobbelt problem
Hellas har et dobbelt problem. Det er ikke bare statsbudsjettet, men også utenriksøkonomien som viser store underskudd.
Hellas har kort og godt ikke eksportnæringer som kan betale for landets import. Derfor kan ikke landets nåværende levestandard kan videreføres.
Skal greske og utenlandske investorer våge å satse i Hellas, må mange ting skje. En av dem er utvilsomt at kostnadsnivået må ytterligere ned sammenlignet med andre europeiske lands.
Forbudte løsninger
De vanligste virkemidlene et land kan ty til i en slik situasjon, er nedskjæring på offentlige budsjetter kombinert med devaluering (nedskriving av valutakursen) for å gjøre eksportvarene billigere.
I ekstreme tilfeller kan det også trenges gjeldsforhandlinger med alle kreditorer – og betalingsnekt for å skaffe seg forhandlingsstyrke. Argentina valgte denne løsningen i 2002. Relativt sett er Hellas’ gjeld i dag mye høyere.
For Hellas – og andre euroland – har begge disse veiene så langt vært stengt av politiske grunner, regnet som uforenlig med medlemskap i eurosamarbeidet.
Tyskland avviser også at noe av bedringen av Hellas’ relative konkurranseevne kan skje gjennom høyere lønnsvekst og inflasjon i Nord-Europa.
Derfor gjenstår bare en ensidig sparepolitikk. Arbeidsledighet på 20 prosent – eller mer – skal presse frem nye lønnskutt.
Det er ikke bare sosial og politisk dynamitt. Enda verre – de to siste årene har bevist at en slik politikk vil svekke statens evne til å betjene sin gjeld.
Dilemmaet beskrives slik i en ny, hemmelig fellesrapport fra Det internasjonale pengefondet (IMF), Den europeiske sentralbanken (ECB) og EU-kommisjonen:
«Det er en fundamental spenning mellom målet om å redusere statsgjelden og forbedre konkurranseevnen. Den interne devalueringen (dvs. lønnskuttene, min anmerkning) som er nødvendig for å forbedre den greske konkurranseevnen, vil uunngåelig lede til en høyere gjeldsgrad på kort sikt.»
EUs skjebne
Konflikten mellom Hellas og de andre eurolandene blir ikke enklere etter hvert som EUs krisefond og Den europeiske sentralbanken gradvis overtar som Hellas’ største kreditorer. Hvis Hellas skulle nekte å betjene denne gjelden, må vi i hvert fall regne med at landet vil bli kastet ut av eurosonen.
I så fall vil forholdet mellom Hellas og EU ha gått full sirkel. Hellas (1981) ble sammen med Spania og Portugal (1986) tatt inn i EU for å befeste demokratiet i Europas tre siste fascistiske diktaturer. Modernisering av staten og økonomien skulle være virkemidlene fremfor noen.
EU har i løpet av sine drøye femti år tatt gradvis samlet det aller meste av Europa i et tett økonomisk og politisk samarbeid. Siste etappe, som fortsatt pågår, er integreringen av landene som frem til 1989 befant seg øst for jernteppet.
Historien ville gå i revers hvis et land mer eller mindre ble sparket ut av eurosamarbeidet og kanskje også av EU.
Felles mynt, felles styring
Det er ikke lenger tvil om at en valutaunion krever en stor grad av sentralstyring av budsjett, skattepolitikk og låneopptak – en politisk union, slik Kohl spådde.
Men det gir ikke svaret på hvordan det bør ryddes opp etter den lånefesten som fikk pågå nesten uhemmet i nærmere 10 år i flere europeiske land og aller sterkest i Hellas. Det kan være verdt å minne om at Island, som lot bankene gå konkurs og overlot regningen til utenlandske kreditorer, denne uken er friskmeldt av kredittvurderingsbyråene.
De neste to årene må Hellas i detalj må følge en oppskrift som er nedfelt i tre dokumenter på tilsammen 90 sider. Allerede i løpet av den neste uken må Hellas gjennomføre 38 spesifiserte tiltak. En av eurosonens skarpeste kritikere, Wolfgang Munchau, som er redaktør i den tyske utgaven av Financial Times, sier at Hellas nå blir eurosonens første koloni.
Det umulige dilemmaet
Flere kommentatorer hevder at mange av målene er umulige å nå – og de nordeuropeiske landene håper er at grekerne selv kaster inn håndkleet. Munchau bruker uttrykket assistert selvmord om EUs oppskrift for Hellas.
Det fortvilte er at det ikke bare dreier seg om forkvaklet nasjonalisme. Viktigst er en dyp frykt, som kan være reell, for at eurolandenes samlede gjeld kan være for stor og tung til at den kan bæres av et fåtall land i Nord-Europa. Derfor må det statueres et eksempel.
Så Helmut Kohl tok feil. Euroen, som skulle binde Europa sammen, er en udetonert bombe under EU-samarbeidet.
Kommentarer