• Det er ikke bare i Norge romfolkets tilstedeværelse skaper uro. Her fra Sofienberg kirke i går.

    FOTO: JON HAUGE

Europas utstøtte

Romfolk. Situasjonen for tilreisende romfolk i Oslo ligner til forveksling på det som skjer i en rekke europeiske byer hver eneste sommer. Noen politisk vilje til forbedring finnes knapt.

Berlins svar på Sofienberg heter Görlitzer park. I flere somre har romfolk overnattet der, til bekymring og irritasjon for lokalbefolkningen. I fjor var situasjonen spesielt sørgelig, fordi det ikke handlet om tilreisende, men om tre familier fra Romania som allerede hadde bodd i Berlin over et år og hadde barn på skolen her.

Les også

150 romfolk beleiret Sofienberg kirke i Oslo

Beskylder politiet for å terrorisere dem.

De var blitt kastet ut av leilighetene sine, og myndighetene klarte ikke å finne nye - ingen vil ha romfolk boende, selv i en by der leilighetene er så mange og rimelige som i Berlin.

Tusenvis

Den store politiske runden om temaet ble tatt i 2009. Da flyttet om lag 100 fra parken inn i en nærliggende kirke (i samarbeid med såkalte venstreautonome kalte de det en okkupasjon), før de ble kasteballer mellom ulike myndigheter. Fordi de hverken hadde fast bolig eller arbeidstillatelse, ble det vanskelig å hjelpe dem gjennom de vanlige sosialkanalene, og penger til å vende tilbake til Romania ville de ikke ha.

Flere tusen rom kommer til Berlin om sommeren, for å tigge, jobbe og kanskje for å bosette seg. Siden Romania og Bulgaria ble med i EU i 2007, skal omtrent 6000 ha flyttet hit, skriver avisen Der Tagesspiegel.

Dersom romfolk ikke får jobb i Tyskland, kan de som alle andre registrere seg som selvstendige håndverkere. Da får de opphold, og har etter en viss tid krav på sosialhjelp og barnetrygd.

Men tallene er usikre. Ikke alle melder sin ankomst, og dessuten bor det også tyske sinti og roma her. De tilhører en anerkjent nasjonal minoritet med tilhørende rettigheter, noe tilflytterne ikke gjør.

Historien

Romfolket ble utsatt for omtrent den samme utryddelsesstrategien som jødene i nazitiden, men har etter krigen på langt nær fått samme aksept for sine tap.

Men bevisstheten om at Tyskland har et spesielt ansvar er levende, og de tilstreber å behandle folk anstendig i det offentlige systemet. Det vil for eksempel være utenkelig å ende opp med romleirer, slik vi har sett i Italia, eller utvise store grupper, slik det skjedde i Frankrike.

Samtidig sier myndighetene i Berlin, i Frankfurt og i Köln det samme som myndighetene i Oslo, nemlig at dette er problemer som ikke kan løses lokalt.

Uansett skal historien om de hundre som okkuperte kirken, ha endt med at mange ble, fordi myndighetene tøyde reglene, fortalte en romfolkekspert meg nylig.

Håpløst

Han har i årevis studert situasjonen i Europa, og kom ikke med harde utfall mot lokale eller nasjonale myndigheter. I stedet redegjorde han skremmende nøkternt for en nokså håpløs internasjonal situasjon, en situasjon han mener skyldes dypt rotfestede holdninger hos europeerne.

Det bor minst 10 millioner romfolk på vårt kontinent, de fleste i øst og sør. De blir mer eller mindre systematisk diskriminert, og en stor andel lever uten fremtidsutsikter i den ytterste fattigdom. De siste 20 årene har de fått det verre, og gjennomsnittlig levealder er 10-15 år lavere enn for andre europeere.

I de siste årene har det vært et vesentlig tema for alle EU-presidentskapene å forbedre levekår og integrasjon for denne gruppen. Dette er nemlig et samlende tema som egner seg for fagre ord.

Like godt egnet er det ikke for å gjøre noe som faktisk koster penger og anstrengelser. Rom utgjør ingen politisk kraft eller pressgruppe, de er en bitte liten minoritet som få europeere egentlig har noe til overs for. Vi er mest opptatt av at de ikke skal plage oss, og holdningsundersøkelser i mange land viser sjokkerende resultater.

«Musikalske nomader»

Ekstra komplisert er det å trenge gjennom diskrimineringen av romfolk fordi mange som stiller seg velvillige, tillegger dem som etnisk gruppe bestemte egenskaper: De er nomader, de er musikalske, de har en enorm frihetslengsel, de lar seg styre av følelser - alt dette sier man ofte «ligger i blodet».

Dette er også egenskaper vi ser i motsetning til oss selv: Vi er nemlig arbeidsomme, pliktoppfyllende, fastboende og rasjonelle. Slik blir romfolket så annerledes at vi ikke trenger å se dem som individer eller høre hva de faktisk sier: Vi ønsker å jobbe, vi vil bo her, vi vil gi barna våre større muligheter.

Bedre liv

Men verden forandrer seg, EU og EØS åpner for fri flyt av arbeidskraft, og lutfattige mennesker kommer seg ut i Europa i håp om å få det litt bedre.

For så dårlig har de det hjemme at å leve under en presenning noen sommeruker i Oslo med en inntekt på en håndfull tiere eller to om dagen, blir en klar forbedring. At kriminalitet også blir en del av bildet for enkelte bør ikke overraske: Fattigdom og desperasjon gjør sånt med noen.

Romfolkets situasjon kan bare forstås i et større politisk perspektiv, og på bakgrunn av en historie full av diskriminering, undertrykking og marginalisering. De lever midt iblant oss, og vi stilles på prøve. Kan vi behandle også romfolket som folk?

De kommer nemlig til å fortsette å komme også hit, så lenge Europa følger demokratiske og humanistiske spilleregler. Og det vil vi vel.

Les også:

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Et kanonbra telt

Skal du bare bruke ett telt innendørs i år, bør du prøve dette.

Innenfor husets fire vegger

Hvis vi slo voksne slik vi slår barn i Storbitannia, ville vi blitt fengslet. Men som foreldre klamrer vi oss til våre gamle rettigheter - og vi har ikke tenkt å slutte.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer