Det var en folkefest uten like da Sør-Sudan ble selvstendig 9. juli i fjor. Verdens nyeste land hadde etniske motsetninger, elendige kommunikasjoner og en serie uløste konflikter med sine tidligere landsmenn i nord. Men hva gjorde vel det? Sør-Sudan hadde jo olje.
Den sørsudanske staten henter 98 prosent av sine inntekter fra oljeutvinning. Brukt på riktig måte kan pengene skape vekst og utvikling. Skyggesiden er sårbarheten ved å være totalt avhengig av én enkelt inntektskilde.
Da de to delene av Sudan skilte lag, skjedde det uten at fordelingen av oljerikdommen var avklart. Krangelen varer ennå.
Strid om fordelingen
Ved den sudanske skilsmissen havnet anslagsvis 80 prosent av oljeforekomstene i sør. For økonomien i nord har dette vært et hardt slag. Det forklarer – men unnskylder ikke – at regjeringen i Khartoum prøver seg på utpressing.
Sør-Sudan er omgitt av fastland på alle kanter og har bare én rørledning for eksport av olje. Den går nordover og ender i Port Sudan ved Rødehavet. Etter delingen må Sør-Sudan betale for å bruke ledningen. Spørsmålet er hvor mye.
Nylig satte myndighetene i nord saken på spissen ved å beslaglegge fire tankskip lastet med sørsudansk olje. Reaksjonen fra sør var en trussel om å stanse oljestrømmen. Den er ikke trukket tilbake, selv om skipene senere er frigitt.
Vil bygge ny ledning
Sør-Sudan tar økonomisk kvelertak på seg selv ved å stenge oljerørledningen. Slik vil det være inntil det står ferdig en alternativ ledning til den kenyanske havnebyen Lamu ved Det indiske hav. Byggetiden er svært optimistisk beregnet til ett år. I mellomtiden håper Sør-Sudan å klare seg ved å ta opp lån mot sikkerhet i oljereservene.
Med USA i spissen forsøker mange land nå å finne en løsning gjennom FN. Hvis indre uro og stans i oljeeksporten fører Sør-Sudan ut i avgrunnen, betyr det en tragisk slutt på drømmen om en ny stat som skulle bli et forbilde for Afrika.
per.kristian.haugen@aftenposten.no
Kommentarer