Filmen du ikke får se

Filmer om romfolket har som regel havnet i to kategorier. Enten er de tildelt roller som livsnytere i romantiserende fiksjonsfilmer, gjerne av distinkte filmkunstnere som Tony Gatlif og Emir Kusturica, eller så har de vært utsatt for elendighetsbeskrivelser i dokumentarer.

Just the wind er noe så sjeldent som en film som skildrer romfolket med en grunnleggende respekt for dem som komplekse enkeltindivider.

Filmen ble denne uken nominert til European Film Award og er Ungarns kandidat til Oscarprisen.

Dikter videre

Men det er ikke noe flatterende bilde av Ungarn regissør Benedek Fliegauf tegner. Han har hentet inspirasjon fra voldsbølgen som ble rettet mot enkelte familier av romfolk  i 2008/2009. Da ble husene deres brent ned, mange drept og uttallige alvorlig skadet.

Fliegauf har valgt å dikte videre på disse hendelsene, når han lar oss følge en familie som lever i slike klaustrofobiske omgivelser ute på landsbygda.

Men den som forventer å se glinsende gulltenner eller vill dans foran leirbålet, vil bli skuffet.

Her framstår de akkurat som andre representanter for den europeiske underklassen som drømmer om et bedre liv.

Moren i filmen, Mari, jobber hardt i underbetalte rengjøringsyrker, mens datteren og sønnen får streng beskjed om å gjøre sitt ytterste på skolen. De tilpasser seg, men møter en institusjonalisert rasisme. Når en av nabofamiliene innhentes av volden, er politiet mest opptatt av hvorfor overgriperne ikke valgte noen ”dårlige” romfolk, isteden for disse som har tilpasset seg.  ”De skyter feil familier”.

Nyanserte portretter

Fliegauf har heldigvis ikke valgt fiksjonsfilmen for enklere å tvinge på oss et overordnet budskap. Det er nyansene som preget personportrettene, de sentrale skuespillerne er selv romfolk og spiller varianter av seg selv.

Filmen går ikke av veien for å skildre undertrykkende mekanismer innad i rommiljøet, mens vanlige ungarere også er i stand til å vise medmenneskelighet. Fliegauf teller ned til katastrofen i filmen på mesterlig vis, og lar ikke spenningsmomentene komme i veien for det menneskelige dramaet.

Norsk heller enn utenlandsk

Just the Wind fikk både Grand Prix og Amnesty-prisen under Berlinalen, uten at det gjorde inntrykk på norske distributører.

Det kan virke som at de ikke lenger våger å ta inn filmer de ikke kan få importstøtte til.

Nylig droppet Norsk filmdistribusjon kinolansering av en såpass profilert kvalitetsfilm som On the Road nettopp av den årsak.

Den norske filmens suksess på kino det siste tiåret har gradvis fortrengt den europeiske kvalitetsfilmen, og den kulturpolitiske bevisstheten om dette blant distributørene synes lav.

Men når to filmer som omhandler romfolket er nominert til European Film Awards, og vi har fått en ny debatt om vårt forhold til dem her hjemme, er det på tide å kjenne sin besøkelsestid.

twitter.com/kjetil.Lismoen