Filmrealisten som underholdt

PÅL BANG-HANSEN, som døde i mars, var en viktig uformell rådgiver og inspirator for festivalen, fastslår direktør Gunnar Johan Løvvik i presentasjonen av programmet. Marilyn Monroe-skulpturen i byen er det synligste beviset.

Få hadde mer solid bakgrunn for egne meninger om film. Hans far, forfatteren Odd Bang-Hansen, var blant annet filmkritiker. Selv spilte Pål roller i Barnetimens hørespill og debuterte som filmskuespiller i Arne Skouens Gategutter, var med i andre filmer og spilte teater. Det ble utleiebransjen, småfilmer, to års studier på filmhøyskolen i Roma i den italienske filmens storhetstid med senere stornavn i kullet. Så filmkritiker i Arbeiderbladet før han begynte sin karrière i NRK Fjernsynet, hvor han var Filmmagasinet i 30 år.

Pål er en av de få norske filmkritikerne som har våget spranget til regi. Det varte i 13 år. I motsetning til mange i regifaget hadde han sett uvanlig mye film som han dro lærdom av.

Retrospektiv

Det ble seks spillefilmer over 13 år. Jeg har hatt gleden av å få velge fire av dem til et retrospektiv og å skrive om dette i festivalkatalogen. Filmene fortjener å trekkes frem fra halvglemselen, med tanke på DVD. Debuten kom i 1966 med Skrift i sne. Far Odd Bang-Hansen skrev manus, men Pål preget den fra A til Å. Broren Kjetil var også med som sønnen til filmens kritiker, en mann (Jack Fjeldstad) som etter hvert ryker ut i en dyp konflikt med sine kulturradikale ungdomsidealer om ansvar under frihet, åpenhet og ærlighet. Her var det ekkoer av Påls miljø i Husebygrenda som hadde samlet mange fra den sosialdemokratiske kvartadel av intellektuelle, byråkrater og politikere.

Pål begynte dermed på sitt store prosjekt: Å undersøke hvordan idealene ble praktisert, for å verne om dem. Og aller mest i sosialdemokratiet. Med et visst unntak for debuten tok han utgangspunkt i jordnær realisme og lysten til å underholde med mening. Douglas fra 1970 bygget på overvåkingen av politiske avvikere i etterkrigsårenes Norge. Douglas hadde sine viltre sider, men de ble overgått av Norske byggeklosser, et kaos av yr improvisasjon. Også her løper en riktignok svært munter kritikk av formynderi og byråkrati, av idealsvik, en harselas med herskelyst og maktbrynde som fratar mennesker ansvaret for og valgmuligheter i sine liv.

Sluttstreken i Påls regikarrière er hans avgjort beste film. Kronprinsen fra 1979 introduserte den ukjente Bjørn Sundquist i en rolle han vant Filmkritikerprisen for; regissøren viste teft. I filmen trykket Pål på en virkelig verkebyll: Den betente saken med AUF-lederen Ola Teigen, som tok sitt eget liv etter at CIAs rolle som finanskilde for den radikale ungdomsorganisasjonen ble avslørt, noe han ikke hadde visst.

Igjen er det hemmelighetskremmeriet som løftes frem i en film hvor mange detaljer var endret av personvernhensyn. Kronprinsen er uten tvil en av de modigste filmene fra det politiske Norge vi har sett fordi den siktet mot selve maktens hjerte, med stor treffsikkerhet. Og som spenningsfilm holder den fint den dag i dag. At så Pål aldri mer fikk lage spillefilm, er neppe noen tilfeldighet, i en politisk ukultur hvor «noen har snakket sammen». Kanskje vi nå iallfall kan få se flere Bang-Hansen-opus på DVD?