Finnene er EUs nye urokråker

Finland er ikke til å kjenne igjen. Landet vil ikke lenger strekke seg ekstra for det europeiske samarbeidet. Jakten på anerkjennelse i Brussel er avblåst.

Da finnene underskrev medlemskapspapirene og ble EU-land fra 1995, tok de på seg forpliktelsen med å gjennomføre det landene var blitt enige om. Ikke som danskene, som hverken vil være med på euroen, justissamarbeidet eller forsvarssamarbeidet. Ikke som svenskene, som også droppet felles valuta.

Men det var den gang. Nå merker ikke minst grekerne «Nye Finland» når EU-lederne møtes i Brussel. Og nå er det Spania som opplever at EUs redningspakke sitter langt inne, ikke minst på grunn av finnene.

Fra Moskva til Brussel

For snart 20 år siden var tanken på EU-medlemskap en befrielse for Finland etter årtier med Sovjetunionen som skremmende nabo i øst.

Sosialdemokraten Paavo Lipponen var statsminister fra 1995 til 2003. Det var de første årene Finland var med i EU, og Lipponen ble en del av den innerste sirkel på toppmøtene i Brussel. Han levde lenge på at han fikk spredd euroen så langt nord og øst som inntil grensen mot Russland.

Sløv treenighet

Lipponen trivdes i rollen og førte Finland videre i EU. Samtidig var han ikke alene om å undervurdere den påfallende harmoni blant de tre store finske partiene, søsterpartiene til Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet.

Annerledes enn i norsk og svensk partivirkelighet har tre partier vært jevnstore. Finland har ikke hatt et dominerende sosialdemokratisk parti.

Med rundt 20 prosent hver, har Sosialdemokratene, Centerpartiet og Samlingspartiet sammen preget finsk politikk i flere tiår.To av dem, i vekslende kombinasjoner, har sittet i alle finske regjeringer de siste 35 år. Og de har stort sett vært samstemte i både sak og argumentasjon om hvor bra det var for Finland å være medlem av EU.

Dermed la ikke partiene ordentlig merke til at alle finner ikke var like begeistret. De ble tatt litt på sengen da eurokrisen ga de innvandringskritiske EU-motstanderne i Sannfinnene en enorm fremgang ved riksdagsvalget i fjor.

Sannfinnene lokket frem finnenes raseri over at de måtte bidra til redningspakker for Hellas og Irland. I valgkampinnspurten tryglet Portugal om det samme.

Sannfinnene har endret Finland. Oppslutningen har ikke fortsatt, men strømningene påvirker nesten alle de andre partiene. Allerede før valget i fjor vår var den regjeringen under Centerpartiets ledelse begynt å bli vanskelig i Brussel. Etter mye strev var eurolandenes finansministre blitt enige om en permanent gjeldsordning for eurolandene fra 2013. Men finnene krevde en egen avtale med Hellas om at grekerne måtte gi dem ekstra sikkerhet utover det de andre landene hadde fått.

På samme måte som Dansk Folkeparti de ti siste årene har dratt de andre partiene til en strammere innvandringspolitikk, har Sannfinnenes anti-EU-holdning smittet over på hele det politiske Finland. Og det kan tidfestes til perioden etter at finanskrisen eksploderte i 2008.

I dag leder høyremann Jyrki Katainen den finske sekspartiregjeringen. Han er den beste finske regjeringssjefen Brussel kan ønske seg. Hans finansminister er imidlertid Sosialdemokratenes partileder, og hun er langt fra like EU-vennlig som statsministeren.

Bare Sannfinnene og Centerpartiet står utenfor regjeringen. Det er lokalvalg i høst, og da er Centerpartistene med rette livredde for at deres dominans i Kommune-Finland skal overtas av de fremadstormende Brussel-haterne.

Nå merker ikke minst grekerne «Nye Finland» når EU-lederne møtes i Brussel. Og nå er det Spania som opplever at EUs redningspakke sitter langt inne, ikke minst på grunn av finnene.

Sosialdemokratene hadde presidenten i Finland i 30 år frem til mars i år. At Lipponen som partiets presidentkandidat ble avspist med 6,7 prosent av stemmene, forteller ikke alt. Men det er en symbolsk nesestyver fra misfornøyde velgere. De hytter nevene til lederne som dro dem med seg inn i EUs innerste sirkel.

Finansminister Jutta Urpilainen sier at Finland ikke kommer til å forsvare euroen for enhver pris. Hun understreker at Finland ikke er klar for en form for samarbeid der eurolandene skal være ansvarlige for hverandres risiko og gjeld. Dette blir tolket som at finnene heller vil gå bort fra euroen enn å betale andre lands gjeld.

Det siste er ikke svært sannsynlig, men kan ikke utelukkes. Urpilainen gir uansett et nytt perspektiv til eurosamarbeidets utfordringer. Alle de tre nordiske EU-landene trykker på bremsen på hver sin måte.

Sverige ligner mer og mer på Onkel Skrue i EU-forhandlinger om krisen. Tysklands mektige Angela Merkel har full svensk støtte når hun holder igjen, og vil tvinge landene til å klare seg selv.

I Danmark har statsminister Helle Thorning-Schmidt knapt avsluttet ledelsen av siste halvårs EU-formannskap før hun bryter enda et valgløfte, og skyver folkeavstemningene om de danske forbehold til EUs justis- og forsvarssamarbeid ut i det blå.

Men ingen er blitt så rampete som finnene.