Fornuften er slett ingen ensom sak

Noen år senere er Jane Luu en av verdens fremste forskere på solsystemet.

Hva slags liv og tilværelser kan vi egentlig finne i de personlige biografiene til de som sprenger grensene for menneskets viten? De som forsker på det aller største (astrofysikk), det aller minste (nanovitenskap) og det mest avanserte vi kjenner til (nevrovitenskap, hjerneforskning)?

På tirsdag deler kong Harald ut tre av verdens mest prestisjefylte naturvitenskapelige priser, Kavliprisene, til forskere som for de fleste av oss er helt ukjente, men som er stjerner på sine felter fordi de radikalt har utvidet vår kunnskap.

Fra student til toppforsker

Mens jeg sitter og leser selvbiografiene til Kavlipris-vinnerne, tenker jeg: Hva er det som gjør ganske alminnelige ungdommer og studenter til vår tids nyskapere? Lever de opp til det populære mediebildet av "det ensomme forskergeni", legemliggjort ikke minst ved Stephen Hawking i rullestolen?

Jane Luu er en av tre som får astrofysikkprisen for å ha utforsket det ytre solsystemet og oppdaget det såkalte Kuiperbeltet, et felt med mer enn 70 000 objekter av stein og is som blir antatt å inneholde fossiler fra tiden da planetene ble til, og derfor kan si oss noe om hva som skjedde da solsystemet ble formet. Da Luu var doktorgradsstudent på MIT, fikk hun frihet til å dukke ned i det hun ville og fant både utfordringer og glede ved det.

Et godt eksempel på at den nysgjerrighetsdrevne grunnforskningens frihet gir resultater, de kan bare ikke forutsies.

David Jewitt vokste opp i en arbeiderklassefamilie der ingen hadde universitetsutdannelse, og takker gratis høyere utdanning i Storbritannia for at han kunne bli forsker.

FOTO: Privat

Klesvask og stjerneskudd

Mens Luu gjemte seg bak klesvasken til storfamilien, lå hennes senere kollega David Jewitt på gutterommet i et fattigslig arbeiderklassehjem i London og observerte stjerneskudd. Universiteter uten studieavgifter sikret ham høyere utdanning, og en professor med evne til å formidle entusiastisk og fagoverskridende fenget ham. Noen tiår senere oppdaget han sammen med Luu det første objekt i det ytre solsystemet.

Imellom lå ikke minst en mengde med feilgrep og frustrasjoner i utforskningen av et helt nytt felt. Ja, en toppforsker som Jewitt kan trygt siterte den britiske statsmannen Winston Churchill: "Suksess er evnen til å bevege seg fra en feil til en annen uten å miste noe av gløden og entusiasmen".

Tre resultatløse år

Den erfaringen deler også den tredje som får astrofysikkprisen, Michael E. Brown. Midt i karrieren gjorde han opp status: "Nå har jeg brukt tre år uten å finne ut noen ting som helst". Dét er en forskers hverdag - ikke bekreftelsene og sannhetene, men alle de stedene der sannheten ikke er å finne. Brown vokste opp i en landsby i Alabama der Saturn V-raketten ble skutt opp. I samme gate bodde det astronauter og romingeniører.

Nå skulle ikke Brown bli astronaut, men ble derimot ledet inn i astronomien av en lærer på Princeton. Noen år senere skulle han bli kjent som "mannen som tok livet av Pluto" - Kuiperbelte-oppdagelsen innebærer nemlig blant annet at Pluto blir betraktes som en "dvergplanet" og et "lyst objekt" i Kuiperbeltet.

Michael E. Brown ville bli astronaut, men endte som astronom. "Å være det første menneske til å observere de største objekter man har oppdaget det siste hundreåret, har vært intenst spennende", sier han.

FOTO: Privat

Astrofysikk dreier seg om det største av det største, nanovitenskap om det minste av det minste. Det er det siste Mildred Dresselhaus får Kavliprisen for. Også hun vokste opp i et underprivilegert miljø, et farlig, fattig nabolag i New York med foreldre av østeuropeisk bakgrunn. Hun var heldig og kom inn på den eneste virkelig gode high school som var åpen for jenter, og fikk en senere nobelprisvinner i fysikk som mentor på Hunter College. Hun ble sett.

Uforutsigbare effekter

På en konferanse møtte hun så japanske forskere som hun begynte å samarbeide med - et godt eksempel på hvor internasjonal og hvor samarbeidsavhengig vitenskap av første klasse alltid er. Forskningen hennes er blitt avgjørende for å utvikle kommersielle teknologier som kontrollerer hvordan energi beveger seg i materialer. Heller ikke det var noe hun kunne forutsi.

Som hun så konsist skriver i selvbiografien sin om da hun var midt inne i et grunnlagsorientert, høyt spesialisert prosjekt som jeg ikke engang skal prøve på å gjenfortelle: "Denne ideen virket så interessant at jeg tenkte litt mer på den."

Fra sansene til hjernen

Den tredje Kavliprisen, i nevrovitenskap, går til forskere som har utvidet kunnskapen om hvordan hjernen mottar og reagerer på sansefornemmelser som syn, lyd og berøring. Hvordan skjer egentlig koblingene mellom nervene og hjernen til sanseorganene våre? Historiene til Winfried Denk og Cornelia Bargmann illustrerer hvor stor en rolle tilfeldigheter kan spille i et forskerliv, og hvor avgjørende det er å befinne seg i miljøer der mennesker inspirerer hverandre

For Denks del ga en hel masse utenomfaglige aktiviteter ham drivkraft og energi til forskningen - ja, hans adspredthet drev ikke sjelden lærerne hans til fortvilelse. Men det fungerte, for ham. Forskere er først og fremst mennesker.

På Bargmann gjorde det dypt inntrykk å møte fremstående forskere som greide å sette familie og privatliv enda høyere enn faget. Det hindret henne ikke i å bli en dristig forsker selv: Hvem skulle tro at å forske på rotter og ormer ville vise seg å være den beste veien til innsikt i samspillet mellom sanseorganer og hjerne? Det gjorde det - ikke minst fordi vi deler så mye av genmaterialet.

Og den politisk viktige konsekvensen av dette? Bargmann sier det slik: "Du vet aldri på forhånd hvor og hvordan fremskritt vil skje."

Med disse historiene i bakhodet, skjønner man at bildet av "forskeren som ensomt geni" ikke bare er feil, men skadelig for vitenskapen i 2012. Eksemplet Hawking tar for øvrig Hélène Mialet for seg i sin nye bok Hawking incorporated.

Kollektiver og miljøer

Vitenskap er en essensielt kollektiv virksomhet, og den er livsavhengig av fremragende arbeidsmiljøer der talenter blir sett, løftet, pushet og inspirert til å sprenge sine egne - og vitenskapens - grenser.

Banalt? Nei, tvertimot veldig vanskelig å få til i praksis, også i Norge. Det finnes nok av sosialt dysfunksjonelle universitets- og instituttmiljøer i dette landet, som derfor skaper middelmådig forskning og er preget av underskudd på drivkraft og drivstoff.

Fordi de ikke tar vare på enkeltmenneskene, ikke minst unge stortalenter, men for ofte lar dem gå for lut og kaldt vann.

knut.olav.amas@aftenposten.no

twitter.com/KnutOlavAmas