TENK DEG følgende: Du er på vei hjem fra jobb, og rusler forbi Norli Bokhandel der du i vinduet ser at den nye Dan Brown-boken endelig er i salg. Du går inn og betaler, før du rusler videre.
Lenger ned i gaten går du forbi Ark, som lokker med den samme boken, men med en plakat som proklamerer «Ett ekstra kapittel i boken – Kun hos Ark».
Utenkelig? Tja... Kjøper man dataspill, risikerer man ovennevnte situasjon ganske ofte.
Det er nemlig ikke uvanlig at spillutgiverne tilbyr store butikkjeder eksklusivt innhold i nye spill.
Alt fra eksklusive våpen, klesdrakter, utstyr og musikk, til nye områder i spillet som må låses opp med en unik engangskode. Og den gis kun bort sammen med spillet, og bare når man kjøper spillet på «rett» sted.
Eksternt.
Det var enklere før. Da lokket butikkene kundene med gratis plakater eller T-skjorter hvis man kjøpte spillet hos dem.
Ikke noe stort problem. For spillet, eller åndsverket om man vil, var identisk uansett hvor man kjøpte det. Alle kunne få den samme spillopplevelsen, uansett hvor man kjøpte spillet.
Nå er det ikke slik lenger. Man risikerer å ende opp med et spill som har mindre innhold enn naboens eksemplar, fordi man kjøpte det i feil butikk.
Undergravende.
Utgiverne forsvarer tankegangen bak det eksklusive innholdet med at de bare gir bort noe ekstra, og at selve grunnspillet er det samme. Men det føles likevel feil.
En bransje som av og til virker desperat etter kulturell aksept, undergraver seg selv ved å behandle skaperverkene sine på denne måten. Respekten for spillet som åndsverk forsvinner. Da sitter vi igjen med noe som skal selges og forbrukes i stedet for å bli spilt og opplevd.
Det ville antagelig vært utenkelig at norske bokhandlere fant seg i en slik forskjellsbehandling, der en kjede fikk eksklusivitet på en lengre versjon av en bok som også andre solgte.
Så spørsmålet er hvorfor norske spillforhandlerne gladelig godtar at konkurrentene får selge spill som byr på en større og mer omfattende opplevelse enn den versjonen de selv får selge.
Kommentarer