• Håkon Mosvold Larsen/Scanpix

Forsvar for en rabiat muslim

Retten til å være en ekstrem muslim er like selvfølgelig som retten til å være en ekstrem kristen. Friheten til å arbeide for samfunnsomveltninger gjelder også om målet er sharia.

Med sin voldelige bakgrunn, sitt ekstreme religiøse syn og sitt spektakulære skjegg har Arfan Qadeer Bhatti i løpet av et par uker klart å splitte norske muslimske fundamentalister og likevel blitt et nytt symbol for alt som kan tenkes å være galt med islam.

Kanskje har han brutt norsk straffelov med sin aggressive retorikk og sin mulige medvirkning til å publisere en video mot norske myndigheter. Men det er slett ikke sikkert. Og så lenge han holder seg på riktig side av loven, kan ingen hindre Arfan Bhatti i å arbeide for å innføre sharia i Norge. Uansett hvor sterkt man måtte mislike det.


Herlig frelst

Muligheten var der for at Arfan Bhattis nye ståsted kunne gledet oss. I 2002 fortalte en av Norges mest voldelige menn, nettopp løslatt fra fengsel, at han hadde funnet gud, og blitt en from muslim. At fanger blir herlig frelst, er en kjent sak, og slike endringer blir vanligvis mottatt med glede.

Bhatti gjorde seg ikke særlig lekker, men fortalte at han bare har forakt til overs for verdiene i det norske samfunnet. «Jeg har jævlig mye hat i hodet mitt. Jeg er så forbannet at tårene kan begynne å renne, bare jeg tenker på norske myndigheter», sa den nyreligiøse Bhatti til Dagbladet for ti år siden.

Bortkommen sønn

Heller ikke blant muslimer har det vært særlig glede å spore over at den villfarne sønnen var kommet hjem igjen. Tvert imot kappes man om å ta avstand fra mannen.


I dette landskapet er det ingen tvil om at Arfan Bhatti er en ekstrem islamist. Det kan man mislike intenst, men han har rett til å være det


Mest oppsiktsvekkende er Abid Rajas holdning. Til Dagbladet sa Raja i går om Bhatti: «Det ville vært bedre om han hadde forblitt kriminell. Nå er han blitt enda farligere fordi han er blitt en ekstremist». Men samme år som Bhatti ble religiøs, foreslo Raja selv at unge, kriminelle muslimer bør kunne sone korte fengselsstraffer i moskeen, under tilsyn og veiledning av en imam. Hensikten var å få dem inn på den rette vei.

Og dersom Bhatti er en farlig ekstremist, er han jo fremdeles kriminell.

Men Raja har rett i én ting: Man blir ikke en religiøs autoritet bare av å anlegge skjegg.

I dragkampen om hvem som egentlig er muslim, og hvordan islam skal praktiseres, har Bhatti på kort tid klart å gjøre seg seg og sin lille gruppe til et marginalt fenomen. Andre fundamentalistiske, islamistiske grupper er grepet av berøringsangst. Islamsk Råd Norge, som storsamfunnet i årevis har oppfattet som en fiende, fremstår nå som snille onkler og trygge, stabile samarbeidspartnere for Den norske kirke.

Denne utviklingen har skjedd gradvis, men 35 muslimske menn i bønn foran Stortinget, muligens under ledelse av Arfan Bhatti og Mohyeldeen Mohammed, har på kort tid forskjøvet storsamfunnets forståelse av hvor den muslimske fare befinner seg.

 

Hvilken sharia?

I likhet med en god del andre muslimer ønsker Bhatti at Norge skal innføre sharia. Det er en utopi. Store deler av shariaretten støter mot den rådende, norske forståelsen av demokrati og rettferdighet. Det finnes heller ingen overordnet enighet blant muslimer om hva sharia er, og hvordan det skal praktiseres. Islam er like fragmentert som andre religioner. Og etter flere tiår med en tilsynelatende lammende enighet har norske muslimer begynt å snakke høyt om hvilken retning de tilhører, og hvordan de mener islam skal praktiseres. Det er en stor fremgang, selv om det nødvendigvis må medføre splid og uenighet.

I dette landskapet er det ingen tvil om at Arfan Bhatti er en ekstrem islamist. Det kan man mislike intenst, men han har rett til å være det, så lenge han ikke er voldelig eller truende. Han skjuler seg ikke og bruker fullt navn når han fremfører sine meninger.

Selv en blind høne kan finne korn, og når Bhatti minner om at land som går inn i en krig, utsetter seg for fare, sier han ikke annet enn det vi allerede vet. En slik uttalelse er bare problematisk dersom den fremsettes som en trussel.

Raja har rett i én ting: Man blir ikke en religiøs autoritet bare av å anlegge skjegg.

Og her kommer vi til problemet. For det er mye mulig at Arfan Bhatti spiller på vår angst for den han var før, og at han har et bevisst ønske om å fremstå truende. Men Norge som samfunn burde ha andre argumenter mot ekstreme islamisters standpunkter enn å avfeie dem med at de kan reise til et land der sharia praktiseres.

Slik for eksempel Siv Jensen avfeier Bhatti.

Like norsk som Kongen

Arfan Bhatti er født og oppvokst i Norge, med innvandrede foreldre, og altså like norsk som Kongen. Bhatti har sterkt avvikende synspunkter på religion, forskjellig fra folk flest og forskjellig fra de aller fleste norske muslimer. Men så lenge det skjer med fredelige midler, har Bhatti like stor rett til å arbeide for å innføre sharia i Norge som Siv Jensen har frihet til å arbeide for å innføre Frps program.

Hvis ikke Norge har plass til folk som argumenterer for sharia med demokratiske midler, bør vi overveie å kalle hjem våre egne kristne misjonærer, som er sendt ut på misjonsmarken med betydelig statlig støtte.

Retten til å være en rabiat muslim er like selvfølgelig som retten til å være en rabiat kristen. Grensen går ikke ved hvilket samfunn man ønsker å innføre, grensen går ved hvilke metoder man er villig til å ta i bruk.

Noe av det verste en opposisjonell kan oppleve, er å ikke bli lagt merke til. Kanskje er et skuldertrekk den mest effektive medisinen mot rabiate, religiøse ekstremister som hevder å ha sett lyset.

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Mest kommentert siste døgn