Den rike onkel i Amerika betaler ikke lenger for det norske forsvar. Omleggingen som Regjeringen foreslår, med et mindre, men mer aktivt forsvar i fredstid, er i virkeligheten tvunget frem av at vi selv må ta regningen - og følgelig vil måtte samarbeide enda tettere med andre land enn før.
Onkel Sam var gavmild i flere tiår etter den annen verdenskrig, selv om gavmildheten ikke var helt uegennyttig. Gjennom blant annet våpenhjelp, leie- og låneordninger og infrastrukturtiltak via NATO, ble det norske forsvar bygd opp med radaranlegg og kaier, fregatter og lastebiler, fly og feltvogner. Dermed kunne Norge konsentrere seg mer om å drive en stor fredsorganisasjon med mange ansatte og høye lønnskostnader.Få vanlige nordmenn kjenner til dette forholdet, og at amerikanerne gjennom et eget kontor til og med må godkjenne at Forsvaret nå selger ut gamle lastebiler som formelt sett er USAs eiendom. Forbausende få som ytrer seg med stor sikkerhet om den omleggingen som allerede en tid har vært i gang i Forsvaret, og som skal forsterkes og videreføres i henhold til St.prp. nr. 42, med undertittelen "Den videre modernisering av Forsvaret i perioden 2005- 2008", har tatt inn over seg at vi nå må ta hele regningen for innkjøp av nytt materiell, for øvelser og for annen drift av vårt forsvar. Forbausende få har også fått med seg at moderne, høyteknologisk militært materiell blir stadig dyrere.
Gamlemåten forlatt
De færreste land har råd til å anskaffe seg så mye av dette at de kan drive på gamlemåten: det som kalles et fullverdig, balansert nasjonalt forsvar med alle våpengrener som hær, marine og flyvåpen med alle kapasiteter. Norge er, i likhet med de fleste mindre land, tvunget til å inngå et tettere forsvarssamarbeid med andre land. Derfor kan vi om få år oppleve at nederlandske jagerpiloter flyr tokt i Nord-Norge, ikke på vegne av, men som en del av, det norske forsvar. Eller at norske soldater med spesialkompetanse i elektronisk overvåking inngår i en felles europeisk styrke under tysk kommando et annet sted i verden.I etterkant av forsvarssjefens militærfaglige utredning før jul, og langtidsmeldingen for to uker siden, er forsvarets innretning blitt diskutert i ulike fora. Argumentene er til dels velkjente, om vi skal være med i utenlandsoperasjoner eller ha et rent hjemmeforsvar. Det kan virke som om mange av debattantene skyter på feil målskive når de hevder at det er en motsetning mellom disse to oppgavene, og at internasjonale operasjoner svekker vår kontroll av eget landområde eller håndhevelse av vår suverenitet i våre nærområder.
Ute og hjemme
Vårt militære forsvar er, i likhet med andre lands militære forsvar, et sikkerhetspolitisk instrument som skal sikre Norge som land ved å bidra til stabilitet og fred. Men det er en feilslutning å tro at dette betyr at vi må ha mange norske soldater overalt i landet til enhver tid, og at Norge bare trygges med strittende pigger langs alle våre grenser til lands, til vanns og i luften. Utenlandsoperasjoner står ikke i kontrast til hjemmetjeneste. Hovedsaken må være at norske soldater, enten de bærer grønn, lyseblå eller marineblå uniform, er godt trent, vel utstyrt og i stand til å samvirke tett med våre allierte. Vi er avhengig av dem for vår sikkerhet, de kan være avhengige av oss for å trygge seg selv.Svært mange yngre offiserer har de senere år forlatt Forsvaret hoderystende fordi de har sett at spriket mellom pålagte oppgaver og de midler som har vært tilgjengelig, har vært for stort. En kjøtthær med bare gamle våpen har liten verdi. Det gjelder også en marine som seiler med gamle skip, et flyvåpen som flyr med gamle fly. Det er en illusjon å tro at papirdivisjoner gir trygghet. Et mindre forsvar, men som er mer aktivt, oppdatert, målrettet og veløvd, er et skarpere instrument. Rask reaksjon er også viktig. Hitler-Tysklands invasjon i Norge i 1940 var det militæreksperter kaller et "strategisk overfall". Det var ingen overmektig fiende som angrep. Et lite, men mobilt og veltrent norsk forsvar kunne svart raskt på overfallet og slått det tilbake om vår militære doktrine også hadde vært riktigere. I debatten har også velkjente distriktspolitiske argumenter dukket opp. De burde forlengst vært forlatt. I likhet med argumenter om at musikkorps, som er foreslått nedlagt, må fortsette. Forsvarets musikere spiller aldeles fortreffelig, men de har liten militær betydning. I likhet med soldater som bare blir brukt til å holde vakt i skiløyper.
Kommentarer