PLUTSELIG hørtes motordur, og en åpen Willys' Jeep kom svingende inn på plassen. Ut steg områdesjefen, HV-avdelingens øverste leder, en liten, godt voksen og småfet mann i noenlunde nystrøket permuniform. Han stilte seg opp foran oss, og der han ble stående, lett sammensunket, mens øynene under bereten sveipet bedrøvet frem og tilbake over forsamlingen. Så sukket han, åpnet munnen og sa: "Legg dere ned."Så vi la oss ned. Som nevnt bortimot hundre mann. Ikke to stykker var likt antrukket. Det var gummistøvler, marsjstøvler og joggesko om hverandre, foruten flanellsskjorter, feltjakker og olabukser, godt brukt fritidstøy og en salig blanding av belter og kniver.
Kontrast til Garden.
Bare min medsoldat Halvorsen og jeg var i nokså komplett uniform. Så hadde vi også nettopp fått utstyret utdelt, vi var møtt frem til vår første heimevernsøvelse. Øvelsen forløp som den hadde gjort i hele områdesjefens tid, ifølge dem som hadde vært med før. Midt på 1980-tallet var det stadig rikelig med medbrakt ildvann, i sportsbager og plastposer, som sammen med slitne grønne ryggsekker lå i hauger utenfor oppstillingsplassen.
Grønne strikkeluer.
Men noe skjedde underveis i Halvorsens og min tid i Heimevernet. Ett år kom en energisk befalingsmann inn i avdelingen. På vei til øvelsen stakk han innom Domus kjøpte grønne strikkeluer. De skulle bæres av avdelingens første "jegerlag". Halvorsen og jeg meldte oss, sammen med noen voksne karer som også var interessert i et litt høyere aktivitetsnivå.Underveis i den regnvåte øvelsen skulle noen høye herrer innen Heimevernet komme på besøk. Det ble lagt opp til at "jegerlaget" skulle vise seg frem. Vi skulle løpe litt barskt ut av teltet og fortsette med bestemte steg noen hundre meter, til vi hadde passert gjestene. Det var det hele. Det ble aldri noe av løpeturen, og jeg vet ikke om gjestene virkelig dukket opp. Men kanskje var det en slags begynnelse?
Politiet misunnelig.
I dag har Heimevernet ekte jegerlag. Avdelinger har navn som "deployerbare innsatskommandoer". De har fått våpen og annet personlig stridsutstyr er så avansert at norsk politi er høylytt misunnelig. Utviklingen av Heimevernet har gått så fort at befolkningen knapt har rukket å følge med. Og nå skal de ut i internasjonale operasjoner. Det vil nok vekke kraftig debatt. I hvert fall skal jeg diskutere det med medsoldat Halvorsen, om jeg skulle treffe på ham.
Kommentarer