• Sosialistpartiets presidentkandidat François Hollande tar sjansen på å utfordre Tyskland. Men makten ligger i Berlin. Her er Hollande på valgkamp i hjemlandet.

    FOTO: BOB EDME/AP

Fransk-tysk dragkamp

Hvem gir seg? Sosialistpartiets presidentkandidat François Hollande er håpløst gammeldags på hjemmebane. Men han har vind i seilene når han utfordrer den tyske sparepolitikken.

I politikken, som ellers i livet, er det få genier. Det gjelder i stedet å være rett person på rett plass til rett tid. Instinktene og temperamentet bør stemme med utfordringene.

I dag går Frankrike til urnene for å avgjøre om president Nicolas Sarkozy skal gjenvelges som president, eller om sosialistpartiets kandidat François Hollande skal ta over. Hvis ingen oppnår rent flertall, faller avgjørelsen i en ny valgomgang 6. mai.

Hvis Hollande blir valgt, slik det er gode sjanser for, risikerer han og Frankrike å møte veggen i den økonomiske politikken.

Den moderne finanskapitalismen ligner på et pyramidespill

Fransk eventyrverden.

Hollandes tro på at Frankrike har et spillerom til å innføre nye reformer samtidig som budsjettunderskuddet avskaffes i løpet av få år, er forbløffende. Han lover blant annet å reversere beslutningen om å øke pensjonsalderen fra 60 til 62 år.

Kanskje kan han likevel flytte eurolandenes økonomiske politikk i riktig retning. Enkelte spiller best på bortebane.

Europeisk virkelighet.

Holland utfordrer eurolandenes sparepolitikk slik den er nedfelte i EU-landenes nye budsjettpakt. Den forplikter euroland med høy gjeld til å kutte gjelden både i gode og dårlige tider.

Tospannet Frankrike og Tyskland er motoren i samarbeidet i EU og blant eurolandene. Derfor har de ofte vært tvunget til enighet selv når de egentlig ikke er enige.

Styrkeforholdet har gradvis endret seg. Tyskland er størst og rikest og betaler mest. I økende grad har Frankrike måttet akseptere at samarbeidet skjer på Tysklands premisser.

Likevel sier François Hollande at han vil kreve nye forhandlinger om budsjettpakten. Det må bli rom for økonomisk vekst.

Ny økonomisk debatt

I den økonomiske debatten i Europa er Tyskland, tross sin maktstilling, mer isolert enn tidligere, Det har også vært synlig under møtene i Det internasjonale pengefondet, IMF, i Washington de siste dagene.

Men sjelden er kritikken fremført bredere og skarpere enn på et stort seminar, spekket med nobelprisvinnere, i Berlin i forrige uke.

Initiativtager og hovedsponsor var finansmannen og filantropen George Soros, en mann med særs dype lommer. Den aldrende ungareren med amerikansk pass er blitt stadig mer opptatt av Europa.

Hovedbudskapet var at krisens bakgrunn er misforstått. Den tyske oppskriften for å løse krisen kan ifølge Soros og flere andre derfor knekke både euroen og EU.

Finanskapitalismen

Det grunnleggende problemet bak eurokrisen er ikke statlig overforbruk (unntatt i Hellas), men den moderne finanskapitalismen. Den ligner på et pyramidespill.

Eksplosjonen i kredittgivning de siste 25 år og ikke minst etter at euroen ble innført for vel ti år siden, skapte en kollektiv sårbarhet som ble avslørt under og etter finanskrisen i 2008.

Lederen for det britiske finanstilsynet, Adair Turner, og direktør Andrew Haldane i Bank of England stilte langt på vei opp som sannhetsvitner.

Veien ut

Hvis noen skal kunne redusere sine underskudd, må andre minske sine overskudd. Og gjeld kan bare forsvinne hvis andre aksepterer at egne tilgodehavender fordunster, doserte nobelprisvinner Joe Stiglitz.

Etter denne tankegangen gjorde den japanske stat rett på 1990-tallet da den lot sin gjeld vokse kraftig for å gi privat sektor rom til å forbedre sin finansielle posisjon. Sjeføkonomen i Nomuras forskningsinstitutt, Richard Koo, hevdet i Berlin at alternativet var en regelrett depresjon.

Men eurolandenes budsjettpakt krever at alle forgjeldede stater år for år reduserer gjelden, målt som andel av bruttonasjonalproduktet.

Ensidig sparepolitikk kan føre til en ond sirkel hvor produksjonen av varer og tjenester synker raskere enn budsjettunderskuddet. – Marked og stat er gjensidig avhengig av hverandre, begge veier, formante en annen nobelprisvinner, Amartya Sen.

For svake land blir enda vanskeligere når de er i en valutaunion med Tyskland, hevdet Heiner Flassbeck, tysk visefinansminister i en kort periode på 1990-tallet. Han angrep sitt hjemland for å holde lønnsveksten kunstig nede for å beskytte sine handelsoverskudd.

Tysk pragmatisme

Kanskje var det likevel et signal om tysk pragmatisme da Jorg Asmussen, sjef for Bundesbank og sentral maktperson i Den europeiske sentralbank, minnet om at ESB er forpliktet til å bidra til finansiell stabilitet.

Den tidligere tyske utenriksministeren Joschka Fischer var mye klarere: Tyskland vil la seg presse til et kompromiss.

– Går euroen i oppløsning, kan heller ikke EU reddes, sa Fischer. Et oppsplittet Europa hvor statene forfølger nasjonale interesser vil bli uten innflytelse i en verden hvor Asia vokser i folketall og velstand.

– Dette vet tyske ledere, sa Fischer, som mente at det tyske folk kan overbevises om at Tyskland må betale. Men motstykket må være en politisk union, hvor de enkelte lands budsjetter og låneopptak i fremtiden kommer under felles kontroll.

Historiens tyngde

For Tyskland og Frankrike er euroen og EU skjebnespørsmål.

Den tyske kansleren og den franske presidenten er dømt til å arbeide sammen for å finne en vei ut av krisen, skal vi tro Fischer.

Men kan François Hollande presse forbundskansler Angela Merkel hvis han roter det til i fransk økonomi?

Les også:

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Et kanonbra telt

Skal du bare bruke ett telt innendørs i år, bør du prøve dette.

Innenfor husets fire vegger

Hvis vi slo voksne slik vi slår barn i Storbitannia, ville vi blitt fengslet. Men som foreldre klamrer vi oss til våre gamle rettigheter - og vi har ikke tenkt å slutte.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer