FOTO: Ukjent

I dag har jeg, mellom barnehagehenting og den siste episoden av Downton Abbey, forbausende lite til felles med dem. "Det kommer tilbake," trøstet en venninne da jeg innså at serien gjorde meg flau. Og at det gikk lenge mellom serier som ble venner.

Når barna vokser opp får man riktignok en del av (bevegelses)friheten tilbake, men i mitt tilfelle er det minst 36 sesonger med Game of Thrones før det blir aktuelt. Ikke at jeg klager, man blir fort vant til å gå forbi delikate stiletthæler og plukke med seg det nyeste innen Ecco-sko.

Så har man med tiden kanskje fått mer til felles med Frustrerte Fruer? Dette var et spørsmål som ramlet ned av seg selv da jeg zappet meg innom Wisteria Lane, gaten damene bor i. Det var et gjensyn etter lang tid, og ikke av den gledelige sorten.

Jeg hadde glemt hvorfor jeg aldri ble en venninne av disse. For makan til hysteriske, plagsomme, grådige og overstyrende kvinner skal du lete lenge etter. Har de ikke uoppdragne barn, har de nedtrykte ektemenn. Har de ikke et liv, lager de seg små helveter.

Det er ikke grenser for hvilke komplotter og usympatiske planer disse kvinnene bobler over av, og med ett skjønner jeg at fraværet av selvhøytidelighet og evnen til å sitte på en barkrakk og le av kvinnelige tåpeligheter, var nettopp Sex og Singellivs største fortrinn.

Jeg lengter ikke tilbake, og har ingen planer om å bruke helgen til å se gjennom DVD-­bokser med gamle episoder av forlengst tapte eventyr.

Men én ting er sikkert, jeg gjør rett i å leve på gamle venninneminner enn å skaffe meg nye av denne sorten. Helgen er hellig, jeg trenger ikke å dra inn i stua en gjeng med møkkakjerringer som gir meg følelsen av å ha blitt dømt til et 30 år langt ekteskap med Anna Anka.