URI AVNERY oppfattes av endel av sine landsmenn som håpløst naiv, venstrevridd og ensidig pro-palestinsk. Like fullt har han bakgrunn som elitesoldat fra den israelsk-arabiske krigen i 1948, da han var en av «Samsons rever», et kompani som med mot og kløkt spilte en nøkkelrolle i flere viktige slag.
Styrken fikk sitt navn fra Bibelen, Dommernes bok, 15, 4-5, der kjempen Samson hevner seg på sine fiender filisterne: «Så gikk han av sted og fanget tre hundre rever og fikk tak i fakler. Han bandt revene sammen etter halene, to og to, og festet en fakkel mellom hvert halepar. Så tente han på faklene og slapp revene inn på filisternes åkrer.»
Avistekster.
Avnery utga i 1949 I filisternes åkrer (In the fields of the Philistines), en samling tekster han skrev i felten for en avis mens han var soldat i 1948. Boken ble en umiddelbar suksess og gjorde Avnery til en feiret og svært populær forfatter. Men da han året etter utga Medaljens bakside (The other side of the coin) om samme periode i sitt og den unge nasjonens liv, var reaksjonen en helt annen. Den første boken er ikke uten kritisk ettertanke, men beskriver først og fremst soldatenes samhold, offervilje og mot i en desperat kamp mot overmakt. Medaljens bakside tar i en friere, mer litterær form opp andre og mer ømtålige temaer: Fordrivelse av landsbybeboere, voldtekt og drap. Helten Avnery opplevde at han plutselig ble samfunnsfiende.
I fjor kom begge verkene ut på engelsk, så å si uten endringer, men nå som deler av en og samme: 1948. I forordet uttrykker den nå 85 år gamle forfatteren håp om at boken skal kunne hjelpe leseren til å forstå hva som skjedde og hvorfor – og kanskje hva som skal til for å få en slutt på den lange konflikten.
Ikke hat.
Avnery skal ha vært den første israeler som møtte PLOs Yasir Arafat ansikt til ansikt, og har liten sans for motviljen mot å forhandle med Hamas i Gaza-konflikten.
«Du kan ikke fortelle meg noe om terrorisme, jeg har vært terrorist!» lyder et av hans berømte utsagn. I 1938, i sitt 15. år, sluttet nemlig immigranten fra Tyskland seg til den sterkt høyreorienterte kampgruppen Irgun. Avnery forlot gruppen etter tre år, han kunne ikke dele det han opplevde som Irguns hat mot araberne. Og i et fyldig introduksjonskapittel til fjorårets nyutgivelse forklarer han at han i motsetning til de fleste andre jøder i Palestina ikke feiret FNs godkjennelse av delingsplanen 29. november 1947:
–Jeg visste at en grusom krig ville komme, skriver mannen som fra første stund stilte seg til rådighet for de væpnede styrkene, og konstaterer i dag at begge sider praktiserte «etnisk rensing»:
– Vi var helt overbevist om at vi sloss for vår eksistens. Og palestinerne følte det selvsagt på samme måte.
Avnery konstaterer at motsetningene i dag er omtrent uendret, men velger å tro på forsoning, som i Europa etter annen verdenskrig. I forordet beskriver han hvordan han som åtteåring i Hannover i 1931 lærte på skolen at Frankrike var erkefienden: –I dag krysser tyskere og franskmenn fritt grensen mellom sine land, en grense der millioner ble drept i tidligere tider.
Kommentarer