Hamskifte i Frankrike

DEN KOMMENDE PRESIDENTEN vil "bare" være litt over 50 år gammel. Ingen av kandidatene er politiske nykommere, men alle er adskillig ferskere enn Jacques Chirac, som har surfet på toppen av fransk politikk i 40 år. Bare det gjør valget spennende. Dessuten snakker alle de fire fremste kandidatene om ulike former for oppbrudd. Den nylig avgåtte innenriksminister Nicolas Sarkozy har gjort det til sitt varemerke å bryte - med en politikk han selv er medansvarlig for. Sosialisten Ségolène Royal mener Frankrike lider av "et alvorlig demokratisk brudd". Sentrumskandidaten François Bayrou er opptatt av å bryte med alle kriser han ser i det franske samfunn. Og høyreekstremisten Jean-Marie Le Pen vil bryte helt med det gjeldende systemet.Blant de øvrige åtte kandidatene er tre trotskister. De vil ikke bare ha brudd, men revolusjon. Frankrike har i de senere årene allerede opplevd to brudd, for ikke å si politiske jordskjelv. I 2002, da Le Pen kom til annen valgomgang, og i 2005, da velgerne sa nei til EU-grunnloven. Det er mer uvisst hva man vil bryte med denne gangen, men det er ikke nødvendigvis Chiracs politikk. Sarkozy fraskriver seg ethvert ansvar for den, selv om han har vært statsråd siden 2002. Alle ser dessuten ut til å glemme at det som foregår i Frankrike, ikke lenger bare bestemmes av den kommende presidenten. Globalisering er merkelig nok et ikke-tema. I stedet, eller nettopp derfor, fokuseres det på nasjonal identitet og franske flagg.

Show.

Valget minner denne gangen mest om et Hollywood-show, med en vakker, intelligent kvinne, Ségolène Royal, og en "tredje mann", François Bayrou. Le Pen spøker i bakgrunnen, som for fem år siden. Utfallet er stadig uvisst. Fire av ti velgere har ikke bestemt seg.Dette er i hvert fall en egoistisk valgkamp, der velgerne er mest opptatt av hva kandidatene kan gjøre for akkurat dem. Det gjelder alt fra å skaffe jobb eller bolig, til å forhøye uførepensjonen eller gjødselsubsidiene. Kandidatene zapper fra det ene emnet til det andre, og bruker gjerne tid og krefter på detaljer en president aldri kommer til å befatte seg med.Det er nemlig regjeringen som styrer Frankrike fra dag til dag. Presidenten våker over Grunnloven, garanterer nasjonal uavhengighet og har forsvaret og utenrikspolitikken som "reservert område". Dette er sjelden eller aldri valgkamptema. Nettopp fordi de føler at valgkampen angår dem direkte, interesserer franskmennene seg for politikk igjen. For et halvt år siden konkluderte en studie med det motsatte. Det hadde oppstått et gap mellom velgere og politikere. Slik føles det ikke lenger, selv om de fleste kandidatene har vanskeligheter med å stige ned fra Olympen. Men de fremstår i hvert fall som nye. Og den enkelte velger har skjønt at man kan påvirke resultatet med hver enkelte stemmeseddel, som i 2002 og 2005.

Ung vekkelse.

Den økte interessen er også en konsekvens av opprøret i forstedene høsten 2005. En rekke foreninger, og ikke minst rappere, har klart å overbevise unge mennesker om at det kan være like effektivt å stemme som å tenne på biler. Nærmere to millioner nye velgere har skrevet seg inn på valglistene. De fleste kommer fra forstedene.Det er helt umulig å si hvordan unge vil stemme, men det blir neppe for Sarkozy. Han er så forhatt i forstedene at han klokelig holder seg unna. Sikkerhetsproblematikken, som var så viktig i 2002, ble nesten ikke nevnt før sammenstøtene mellom unge og politiet på jernbanestasjonen Gare du Nord i Paris nylig. Disse demonstrasjonene brakte på mange måter valgkampen inn i sitt tradisjonelle spor igjen. Sarkozy kunne vise at han står for ro og orden, trygt forankret til høyre, etter at han forvirret mange ved å sitere venstrepolitikere og snakke lyrisk om arbeidere i talene sine. Ségolène Royal konsentrerer seg mer og mer om tradisjonelle sosiale krav. Dermed dukker det vante skillet høyre/venstre opp igjen. François Bayrou i sentrum kritiserer nettopp det, selv om han forsyner seg med argumenter fra begge sider.

Ennå i det blå

. Den offisielle valgkampen, med lik sendetid på radio og TV, vil neppe klargjøre situasjonen - snarere tvert imot. Avklaringen skjer ikke før i første valgomgang, søndag 22. april. Da først vil vi se om Frankrike fortsatt er delt i to, om det vokser frem en ny styrke rundt François Bayrou eller om like mange velgere igjen tyr til Jean-Marie Le Pen - den eneste som vet å nå ut til grasrota.Inntil da vil Frankrike lukke seg for det meste andre som skjer i verden, og tro at alle andre interesserer seg like mye for hvem som flytter inn i presidentpalasset for de neste fem årene. Vedkommende får uansett en meget vanskelig jobb med å få økonomien på fote igjen, finansiere alt valgflesket og samtidig redusere den tyngende utenlandsgjelden.