• Ila fengsel der Anders Behring Breivik sitter.

    FOTO: Scanpix

Har psykiaterne for stor makt?

Jeg har stor tillit til mye av det medisinske fagmiljøet i Norge. Men selv de beste kan ta feil.

Topptunge jurister som advokat Harald Stabell og Advokatforeningens leder, Berit Reiss-Andersen, mener at de to psykiaternes rapport om attentatmannen vil bli stående. Det samme mener min kollega Inge D. Hanssen. Den rettspsykiatriske kommisjon har ingen vesentlige innvendinger. Men hva hvis diagnosen er gal? Man kan vente seg mangt hvis man ikke godtar en spesialistdiagnose. Min kone ble feildiagnostisert i 1985. Hele fagmiljøet, med topptunge professorer, gikk god for den. Jeg insisterte på behandling etter min diagnose. Det hadde den konsekvens at min kone overlevde. Det ble sølvbryllup i stedet for begravelse. Også for fem senere barnebarn har dette vært positivt.

Tidligere redaktør Per Egil Hegge
Fagmiljøet hilste med mange ukvemsord. De var inderlige, spesielt bidraget fra en professor som stemplet meg slik: «en annen Goebbels». Jeg har stor tillit til mye av det medisinske fagmiljøet i Norge. Men selv de beste kan ta feil. Særlig stor er feilrisikoen blant de skråsikre. 29. november meddelte Torgeir Husby at han og hans kollega «ikke er i tvil». Både i legevitenskapen og i journalistikken blir de verste feil begått av dem som ikke tviler. De to psykiaterne fulgte ikke retningslinjene. De observerte ikke terroristen hver for seg. Det var de emosjonelt og intellektuelt (deres uttrykk!) ikke i stand til. Og de gikk ikke inn på massedrapsmannens ideologi. Heller ikke her har den rettspsykiatriske kommisjon «vesentlige innvendinger», bak sine stengte, stengte dører. Dette fagmiljøet er ikke betryggende. På 1980-tallet støttet en kjent norsk rettspsykiater bruken av sinnssykehus mot sovjetiske dissidenter.

Han ble tatt til side, ikke for en så alvorlig etisk svikt, men for at han ble dømt for omfattende trygdesvindel. Jeg kommenterte dette. Det kom svært utrivelige reaksjoner fra to av våre ledende psykiatere. Den ene ble siden siktet for seksuell omgang med en pasient. Han frasa seg retten til å ha pasienter før han ble fradømt den. Den andre, professor dr.med. Einar Kringlen, slo fast at det var pressen som hadde gitt rettspsykiateren status ved å trykke hans artikler. Nå var det ikke pressen som hadde godtatt hans diagnoser og brukt ham som sakkyndig. Det var rettsvesenet og hans kolleger. Kringlen har utdannet mange av disse psykiaterne. Kan de ha fått en utilstrekkelig ballast, både etisk og språklig? For hva med kollegene? Jo, skrev Kringlen: «I fagmiljøet var han ukjent». Kringlen forklarte meg senere at han brukte ordet ukjent i bibelsk betydning: «Han kom til sine egne, og de kjente ham ikke». Å se den dømte, grovt uetiske svindleren som en slags Kristus er krevende. Jeg forstår lettere hva Kringlen – sikkert uforvarende – impliserte ved sin ordbruk: psykiaterne som selvgode fariseere.

Som sagt: Hva hvis diagnosen er gal? Hva hvis avdelingsoverlege Anders Gaasland (VG, 23. desember) har rett når han sier at psykiaterne har for stor makt? Og at det avgjørende ikke er diagnosen, men om terroristen visste hva han gjorde? For 77 drepte og deres etterlatte var det avgjørende at han åpenbart visste det. Svært avgjørende.

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Hun reiste helt alene til Syden og testet ekstremversjonen av ensomhet

Ensomhet er en leveform som må få oppmerksomhet og beherskes, skriver Johanne Magnus.

Guds utvalgte folk

ISRAEL ER HISTORIE. Vi anerkjenner ikke lenger staten Israel. Det er ingen vei tilbake. Staten Israel har voldtatt verdens anerkjennelse og får ikke fred før den legger ned sine våpen. Staten Israel i sin nåværende form er historie, skriver Jostein Gaarder.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer