Horer og reale mannfolk

- Er du jente? Ja, så sug meg, da, jævla hore.

Slike utsagn er helt uakseptable på skolen, i breddeidretten eller på gaten. I spillkulturen er de hverdagskost. Jenter som spiller dataspill, og særlig skytespill i åpne kanaler, blir truet og trakassert på det groveste. Likevel dreier dataspilldebatten seg nesten utelukkende om vold og avhengighet, til tross for at forskerne mener det er marginale samfunnsproblemer.

Spillutviklingen er kjønnet. Kvinnelige spillkarakterer blir ofte svake og seksualiserte, mannlige spillkarakterer blir nådeløse bulldosere.

Voldsspiral?

I 2010 ba Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet NOVA om en grundig gjennomgang av den internasjonale forskningen på spill og vold. NOVA konkluderte med at et høyt konsum av medievold like gjerne kunne være et symptom på at noe var galt med et barn som årsaken til det, og at et flertall (!) av de eksperimentelle studiene ikke viste noen sammenheng mellom medievold og aggresjon.

I USA ble dessuten den alvorlige ungdomsvolden redusert til en tredjedel i den perioden spillkulturen virkelig eksploderte i omfang (1996-2007). Det enorme fokuset på sammenhengen mellom dataspill og vold er med andre ord helt kokelikokos. Nesten det samme kan sies om dataspillavhengighet.

Avhengighetsspiral?

Senest i helgen hadde Aftenposten et oppslag om at stadig flere tar kontakt med hjelpetelefonen for dataspillavhengige.

Faltin Karlsen er førsteamanuensis ved NITH, forsker på dataspill, og avslutter i disse dager arbeidet med en bok om avhengighetsproblematikk. Han mener åpenbart at dataspillavhengighet er verd å snakke om, men peker samtidig på at frykten har fått større plass enn den fortjener.

Dataspillavhengighet er et reelt problem, og oppleves selvsagt som svært alvorlig for den som rammes. Men det gjelder nokså få, og må i den store sammenhengen derfor kunne sies å være et marginalt samfunnsproblem, mener han.

Les også

Flere ringer hjelpetelefon for dataspillavhengighet

Hjelpelinjen for spillavhengige har fått 18 prosent flere henvendelserom dataspill i år enn i fjor. Flere spiller i opp mot 100 av ukens 168 timer.

Virkelige problemer

Når vi vet at debatten rundt spillvold og avhengighet i hovedsak bunner i kunnskapsløshet, fordommer og følelsesladde utbrudd, er det ikke da mer relevant å se på de sidene ved spillkulturen vi vet det er verd å frykte?

Stereotype kjønnsroller og trakassering av kvinnelige spillere er virkelighet, fikk vi høre i gårsdagens Kulturnytt i NRK. Det er et reelt problem som våre spillende søstre og døtre møter daglig.

Hvis guttungen din spiller mye, er sannsynligheten altså uendelig mye større for at han utvikler et forkvaklet kvinnesyn enn at han blir en spillavhengig massemorder. Det er det verd å snakke om.

Machobransje

Så hva kommer egentlig denne kjønnsproblematikken av?

Jørgen Tharaldsen, gammel ringrev i norsk og internasjonal spillbransje, slo i fjor pjaltene sammen med Kristine Jørgensen fra Institutt for informasjons- og medievitenskap og leverte Den norske spillundersøkelsen på oppdrag fra Produsentforeningen.

Der går det frem at 86 prosent av alle ansatte i norsk spillbransje er menn, og at dette, tro det eller ei, er en jevnere fordeling mellom kjønnene enn i den internasjonale spillbransjen sett under ett.

I tillegg peker Faltin Karlsen på at kvinner i spillbransjen oftere jobber med for eksempel design enn med utvikling av manus og karakterer. Spillutviklingen er kjønnet. Kvinnelige spillkarakterer blir ofte svake og seksualiserte, mannlige spillkarakterer blir nådeløse bulldosere. Der har du én årsak til machokulturen.

En annen årsak er at også spillkonsumet er kjønnet. Ikke når det gjelder fordeling mellom kjønnene (ifølge amerikanske ESA er 47 prosent av alle som spiller kvinner), men med hensyn til hvilke typer spill menn og kvinner foretrekker.

Det er selvsagt store individuelle variasjoner, men en hovedtendens er at kvinnelige spillere foretrekker langsomme spill som gir rom for refleksjoner, mens mannlige spillere oftere kaster seg over spill som byr på action og skyting.

Skrudd virkelighet

Unge, påvirkelige menn presenteres derfor ofte for krigsspill og andre typer skytespill, spillgenrer som promoterer en kultur der bare menn er menn, der den tøffeste overlever, der kvinner ikke har noen naturlig plass. Der det er lov å anse kvinner som mindreverdige - og trakassere dem så snart du får hodetelefoner og en mikrofon på hodet og kan kommunisere verbalt med dine motspillere.

Med tanke på at dataspillbransjen nå ikke står tilbake for hverken musikk- eller filmbransjen i omfang, og dermed har den samme evnen til å påvirke samfunnet, er det all grunn til å bekymre seg over det.

Med denne kunnskapen innabords, er det bare å håpe at folk slutter å snakke om vold og avhengighet hver gang dataspill nevnes. Kjønnsproblematikken er litt mer komplisert, men mye mer fruktbar å snakke om.