Hvem ønsker en ny storkonflikt?

Nervekrigen om Iran fortsetter. I sin tale om rikets tilstand sa president Barack Obama at alle alternativer ligger på bordet. Tvetydigheten er selvsagt tilsiktet. USA utelukker ikke et væpnet angrep mot iranske atomanlegg, men holder muligheten for en diplomatisk løsning åpen.

Likevel er det nok riktig å si at det militære alternativet har dominert nyhetene de siste ukene, godt hjulpet av iranske trusler om å blokkere trafikken med tankskip gjennom Hormuzstredet. Trusler om at amerikanske marinefartøyer risikerer å bli stanset har økt temperaturen ytterligere.

Ingen av delene er blitt fulgt opp, men krigsretorikken har skapt et inntrykk av at en væpnet konflikt er mer eller mindre uunngåelig. Og hvis man først mener det, ligger veien åpen for spekulasjoner om når det braker løs.

Dramatikk i et valgår

For eksempel er noen overbevist om at det kommer et oppgjør mellom USA og Iran innen det amerikanske presidentvalget i november. Dette er en variant av den gamle teorien om the October surprise – en overraskende hendelse som får avgjørende virkning for valgresultatet.

I dette tilfellet kommer Obama til å sikre seg gjenvalg ved å vise styrke og handlekraft. I tillegg vil amerikanernes tradisjon for å slutte opp om sin øverstkommanderende komme ham til gode. Som en ytterligere bonus vil de Israel-vennlige velgerne glemme sin skepsis til Obama og strømme til valglokalene.

Bagatelliserer farene

Det fine med denne og lignende teorier er at de ved første øyekast virker meget plausible. Alt "stemmer" jo på sett og vis. Problemet er at de fullstendig undervurderer risikoen ved å sette i gang noe som raskt kan utvikle seg til en storkrig i Midtøsten.

Sannheten er at tre viktige hensyn styrer den amerikanske politikken overfor regimet i Teheran. Det første er at USA ikke ønsker en militær intervensjon i området. Erfaringene fra Afghanistan og Irak har definitivt ikke gitt mersmak. Til det har omkostningene både i menneskeliv og belastninger på statsbudsjettet vært altfor store. Nå trenger USA en pause.

Det andre hensynet er at Obama må sikre stabile forsyninger av olje. Uten olje fra Gulfområdet risikerer amerikansk økonomi å bli kastet ut i en krise som er langt mer alvorlig enn det vi har sett de siste tre-fire årene.

Diplomati og sanksjoner

Det tredje hensynet er behovet for å demme opp for Irans innflytelse i Midtøsten, men her finnes det mange andre virkemidler enn full militær konfrontasjon. Forhandlinger har vært forsøkt i flere omganger, med vekslende hell. En kombinasjon av diplomati og forsterket økonomisk press kan imidlertid gi bedre resultater. EUs vedtak om boikott av iransk olje er et signal om at mange land er innstilt på å følge denne linjen.

Et indirekte virkemiddel er å engasjere seg i land der Iran har innflytelse, eller forsøker å få det. Et nærliggende eksempel er Syria, der president Bashar al-Assad er en gammel alliert av Iran. Hvis USA og europeiske land bidrar til Assads fall, vil iranerne miste en direkte kanal inn i den arabiske verden.

Sabotasje og attentater

Et annet alternativ er forskjellige former for aksjoner inne i Iran. Det foregår allerede en hel del, mye av det trolig i regi av Israel. Det er både snakk om sabotasje mot tekniske installasjoner og direkte angrep på personer som har nøkkelfunksjoner i atomprogrammet.

Noen ser for seg at Israel vil sette i gang et flyangrep i større skala. En ting er at Iran ville svare militært, for eksempel gjennom Hizbollah, og i form av terrorisme. En enda større fare er at noen av Israels arabiske naboer kunne kaste seg inn i oppgjøret. Alt dette gjør at de israelske lederne neppe setter i gang et omfattende militært eventyr på egen hånd, men begrensede, målrettede aksjoner er en annen sak.

Det er også viktig å tenke seg hvordan striden rundt atomprogrammet tar seg ut fra iransk side. Det holder ikke å si at prestestyret er dominert av fanatikere uten evne til rasjonell tenkning. Å bygge opp et slikt fiendebilde kan være direkte krigsfremmende.

Hva vil Iran oppnå?

Det er nødvendig å spørre hvorfor iranerne ønsker atomvåpen. Svaret er neppe at de planlegger å bombe nabolandene sønder og sammen. Det handler snarere om nasjonalisme og et misforstått ønske om respekt. Skjønt misforstått – både Nord-Korea og Pakistan viser jo at atomvåpen får verden til å lytte.

Mye tyder på at Iran har nådd et stadium der landet innen relativt kort tid kan klare å gjennomføre en kjernefysisk sprengning av begrenset styrke. Kravet om respekt skulle dermed være ivaretatt.

Å videreføre den militære delen av atomprogrammet burde være unødvendig, dersom forsikringene om at det ikke har en offensiv karakter er riktige. Makthaverne i Teheran bør i stedet tenke over risikoen for et ødeleggende økonomisk tilbakeslag på grunn av skjerpede internasjonale sanksjoner. Iran er sårbart, og i hvert fall noen av lederne er klar over det.

Igjen ser vi det tvetydige i situasjonen: Enkelte tegn peker i retning av krig, men de samme tegnene kan også danne utgangspunkt for en fredelig løsning. Noen bør snakke sammen.

per.kristian.haugen@aftenposten.no