Hvor ble det av Kulturrådet?

Denne voldsomme svulmingen på direktørnivå har på ingen måte ført til at Kulturrådet er blitt et mer offensivt og utadvendt organ som preger norsk kulturliv. Tvert imot. Kulturrådet ser snarere ut til å være i ferd med å bli et mer innadvendt forvaltningsorgan.

Litt oppklaring med det samme: Norsk kulturråd er en todelt affære. Det er en administrasjon på over hundre ansatte med tidligere Dagblad-topp Anne Aasheim som direktør, og det er et råd på ti mennesker ledet av Bentein Baardson, samtlige utvalgt av Kulturdepartementet.

Exit Baardson

En nyhetssak i Aftenposten før helgen fortalte at alt tyder på at Kulturdepartementet ikke vil la Baardson få fortsette som leder etter nyttår. Hvem kulturministeren velger som ny leder av Norsk kulturråd, blir et avgjørende veivalg i så måte. Anniken Huitfeldt må nå finne en idésterk og tydelig leder.

For Baardson har ikke vært en god mann når det gjelder Kulturrådets plass i det norske samfunn. Han har virket uinteressert i kulturpolitikk, til tross for at han er øverste tillitsvalgte for en institusjon som i 2011 er større enn noensinne, med 108 ansatte og 1,3 milliarder i samlet budsjett.

Finnes det lederemner i rådet? Tja, den lobbyivrige sosialdemokraten Arnfinn Bjerkestrand har trolig stor lyst. Han er kulturrådsmedlem og har vist større evne til nytenkning enn Baardson (det skal ikke mye til), og lanserte nylig forslag om et kulturnæringsfond – hvordan få det private til å investere når det offentlige har lagt grunnlaget?

Kan Asta Busingye Lydersen, nestleder i Kulturrådet i dag, være aktuell? Det forutsetter at hun har adskillig mer kulturpolitisk tyngde og tenkning å by på enn hun hittil har vist.

Tenk på Clemet

Jeg vil foreslå en leder som riktignok ikke er sosialdemokrat (det er jo mulig dét er et kriterium for Huitfeldt), nemlig tidligere utdannelses- og forskningsminister for Høyre, Kristin Clemet. Hun er idésterk og nytenkende i det norske samfunn som leder av den liberale tankesmien Civita, og er en av de fremste til å understreke behovet for maktspredning og mangfold. Det trenger kulturlivet mye mer av.

Hvorvidt Huitfeldt velger en person med tyngde kommer forresten an på om hun vil befeste Kulturrådet som kulturpolitisk tungt. Det er slett ikke sikkert, for det kan være utfordrende for henne selv.

Sterkt todelt

Utviklingen går snarere i retning mer administrasjon og tung forvaltning. Ved forrige årsskifte ble ABM-utvikling, utviklingsorganet for arkiv-, bibliotek- og museumssektoren, innfusjonert i Kulturrådet. Det understreker ytterligere Norsk kulturråds sterke todeling mellom faste tiltak og tidsbegrensede, mellom forvaltning på den ene side og utøvelse av kunstfaglig skjønn på den andre. Slik altså:

• Norsk kulturråd er en administrasjon som utfører stadig større og tyngre driftsoppgaver og ren forvaltning. Faste støtteordninger og faste oppgaver for hundrevis av virksomheter tar kapasiteten til de fleste av de flere enn hundre ansatte.

• Norsk kulturråd er et fritt, faglig råd og Regjeringens fremste organ på kulturfeltet. Det skal gi kunstfaglig begrunnet støtte gjennom Norsk kulturfond på litt mer enn en halv milliard kroner.

Administrasjonen er direkte underlagt departementet. Det kollegiale rådet skal ha armlengdes avstand til det og utøve fritt kunstfaglig skjønn.

Svulmende organisasjon

Aldri har todelingen vært så sterk som nå. En rekke nye direktører er ansatt, i en organisasjon som hittil bare har hatt én pluss en assisterende. I dag er det altså hele syv direktører i Norsk kulturråd, som tidligere var et svært ubyråkratisk, stramt og flatt fagmiljø.

Hva kan alt dette føre til? Mer administrativ selvopptatthet og selvorganisering, en mer innadvendt mentalitet, større vekt på utvikling ved skrivebordet og en endeløs strøm av seminarer og konferanser som ikke fører til noe som helst, med alle de vanlige insiderne som deltagere.

Hvor er Aasheim?

En egen lov om Kulturrådet er nå under arbeid. Forhåpentlig vil den klargjøre rådets profil. For dagens todeling byr på besværlige rolleutøvelser og krevende grenseoppganger, både for de underordnede direktørene og for direktøren på toppen, Anne Aasheim. Hun er fortsatt fraværende i kulturoffentligheten.

Kulturrådet må fremover først og fremst være et vitalt og selvstendig organ som igjen blir virksomt og tydelig for hele Kultur-Norge. Hovedvekten bør ligge på tidsbegrenset finansiering av nyskapende prosjekter av 1 til 3 eller 5 års varighet. Så bør alt gjennom harde evalueringer for å avgjøre om støtte skal gis for en ny, tidsbegrenset periode.

Kulturrådet må nå få en idésterk leder som fremfor alt kan styrke denne frie rollen til rådet. Og som i motsetning til dagens leder har både tid til det og interesse for det.

knut.olav.amas@aftenposten.no

twitter.com/KnutOlavAmas