Hvor likestilte vil vi bli?

Norske kvinner jobber mer enn medsøstre i mange andre europeiske land, vi føder mange barn, og vi har en av de gunstigste fødselspermisjonsordningene. Tidligere tiders feminister har gjort en såpass god jobb at vi nå fristes til å være så lenge borte fra jobben at vi sakker akterut karrieremessig. Konsekvensen kan bli at likestillingen skjer i et saktere tempo - og kanskje stopper opp. Dermed kolliderer to hensyn: Mange mødres og fedres ønsker om at mor skal være hjemme lengst mulig med små barn og et overordnet mål om økt likestilling mellom mann og kvinne. Den enkelte families valgfrihet gir resultater som trekker i en annen retning enn politikernes overordnede likestillingsmål. De som setter hensynet til likestilling over hensynet til den enkelte families valgfrihet, vil naturlig nok støtte forslag om for eksempel tredeling av dagens permisjonsuker. Dermed blir det kvinnesak. Men forslaget om innskrenke mors mulighet til å være hjemme like lenge som i dag- er politisk betent. I alle leirer.

Fifty/fifty.

Hvor likestilte vil vi egentlig bli? Er fifty/fifty deling av både verneplikt og foreldrepermisjon det ultimate - for både kvinner og menn - eller ønsker egentlig ingen av oss å bli så likestilte? Er 15 prosent forskjell i timelønn i kvinners disfavør - i en periode med små barn - så ille at kvinner vil gi fra seg permisjonsrettigheter for å rette opp gapet? Skal man dømme etter siste ukers nettdebatter, er svaret langtfra ja - hverken fra far eller mor.Likelønnskommisjonens rapport gir en god dokumentasjon på at kvinner og menn velger ulikt. Arbeidsmarkedet er sterkt kjønnsdelt, og det er hovedforklaringen på at kvinner tjener mindre enn menn. Vi har det ekspertene kaller et "tosporet foreldreskap" - mødre tar ut mesteparten av foreldrepermisjonen og de jobber oftere deltid.Hvorfor er det fortsatt slik etter årtier med kvinnekamp og kamp for økt likestilling?De politisk korrekte forklaringene er at familier lønnsmessig taper mindre på at mor er ute av arbeidsmarkedet enn at far er det. En annen er at det fortsatt er holdninger på mange arbeidsplasser som gjør at det er vanskeligere for menn å få fri. Offentlige stønadsordninger påvirker det siste - det ser man ved at menns permisjonstid øker med økende fedrekvote - spesielt når familien rett og slett mister foreldrepenger dersom far ikke tar ut disse ukene.

Ulike behov

? Men kan det være slik at svært mange kvinner har et større behov for å være hjemme med små barn enn menn har? Kan det også hende at kvinner - for å klare å stå på hardt i yrkeslivet med små barn - føler at en lang permisjon i bunnen er en slags forutsetning for å stå på hardt - på menns premisser - senere? Kan en forkort permisjon, da faktisk føre til uønsket utvikling - at enda flere kvinner velger deltid? Det finnes ikke ett svar på slike spørsmål. Kvinner er forskjellige. Menn likeså. Og hva som kan forklares med biologi og kultur er heller ikke så lett å slå fast bombastisk. Den fasiten man trodde man hadde f.eks. for 100 år siden, ler man av i dag. Grenser flyttes og mennesket er tilpasningsdyktig. Ingen vet hvor grensen går for når vi ender opp som for tilpasningsdyktige av hensyn til biologiske forskjeller og til barnas beste. Men vi må tørre å reise spørsmålene.

Menns behov.

Menn må også få lov til å komme med sine krav. Det er lett å argumentere for at Mannspanelet faktisk har en bedre sak enn Likelønnskommisjonen. Mange kvinner setter frivillig egen yrkeskarriere på vent av hensyn til egne barn og av hensyn til egne behov. Men kan de neglisjere at deres valg kan sette far sjakk matt i en barnefordelingssak? Får ikke menn mulighet til å ta større ansvar for egne barn, står de svakt etter en skilsmisse. Fedrenes manglende kontakt med barn er mang en gang brukt som argument for å gi mor hovedomsorgen for barna. Fars følelser for egne barn har ofte havnet i skyggen - også i tilfeller der det er mors og ikke fars aktive valg - at mor har trappet ned sin innsats i yrkeslivet. Ekstra bittert er det for fedre som må betale skyhøye bidrag fordi mor velger å ha svært løs tilknytning til arbeidslivet.Så kan man selvsagt legge til at mange fedre kan ta igjen mye av kvinners omsorgsforsprang ved i større grad å hjelpe til med lekser, delta på foreldremøter og kjøre barn på trening. Det er også en del av helhetsbildet.

Het sak.

De som nå forbereder seg på raske og drastiske endringer i permisjonsordningen, kan ta det med ro. Debatten om deling av permisjonen var nesten like het i 2005. I flere partier endte den opp med forslag om utvidet permisjon - der alle nye uker går til far. Fedres rettigheter kommer til å bli bedre. I hvilken grad det vil gå på bekostning av permisjonsuker de fleste mødre i dag tar ut, er for tidlig å si. Men kvinners permisjon blir neppe redusert så mye at vi må be om ammetimer midt på dagen i mange måneder. Det tjener neppe kvinners stilling på arbeidsmarkedet.