Hvorfor vil vi så gjerne se gamle helter?

Konfirmasjonspenger er en håpløs greie. De færreste setter dem i banken, og jeg vet med meg selv at jeg ikke kjøpte en eneste ting jeg hadde bruk for. Men jeg kjøpte én ting som for alltid har forandret livet mitt – D’angelos mesterverk Voodoo. Siden den dagen i september 2000 har det fulgt meg, og det har gitt meg masse hver eneste gang jeg har satt det på.

Musikkanmelder Eirik A. Engebretsen

To måneder før jeg skaffet meg albumet, hadde forøvrig D’angelo stått for en av norgeshistoriens største hvor var du-øyeblikk, da han leverte en skjellsettende konsert på Quartfestivalen. Den rene entusiasmen folk fortsatt snakker om den konserten med, står som sannhetsvitne. Og skam på oss som ikke var der.

Siden har det bare gått nedover med D’angelo, og en ny Europa-turné har aldri ligget i kortene. Det eneste vi fikk se av ham, som i singelen «Untitled» viste frem menneskehistoriens best bygde kropp, var et bilde tatt i arresten hvor han var blitt tykk. Etter det har det vært stille. Men da det tidligere i vinter ble annonsert at han skulle komme tilbake til Oslo, kjøpte jeg billetter sporenstreks. Jeg er ikke den eneste som i disse dager kjøper billetter til konserter man ikke aner hvordan blir. Festivalsommeren preges av gjensyn med gamle helter, med blant andre The Stone Roses og Refused. Og i fjor var det original-Pulp som satte fyr på Enga.

At artistene gjør comeback, er forståelig. Med kraftige omlegginger i måten vi kjøper og hører på musikk i disse dager, er konserter en sikker og god inntektskilde. Men hvorfor gidder publikum? Hvorfor gleder mange seg mer til slitne, gamle engelskmenn enn de gjør til Bon Iver, og hvorfor gleder jeg meg mer til D’angelo enn til Rick Ross og Drake?

Det er jo bare et par uker siden Lauryn Hill mageplasket i Oslo og viste at et legendarisk album eller to på ingen måte borger for en legendarisk konsert.

Tilbud og etterspørsel forklarer nok en del. Springsteen selger fortsatt ut samtlige norgeskonserter, men det kan vanskelig kalles spennende når konsertene hans blir lansert. Refused, derimot, er spennende i seg selv fordi tilbudet har manglet så lenge. Men jeg tror hovedårsaken til at vi kjøper disse billettene og gleder oss som unger, muligens mot bedre vitende, kan oppsummeres med det flotte ordet håp. Håpet om at The Stone Roses fortsatt fenger som i ungdomstiden, håpet om at D’angelo ikke er fullt så tykk som han var på politibildet.

Og har jeg skikkelig flaks og mitt håp innfris, så er det jeg som om ti år kan spørre folk hvor de var da D’angelo bergtok Sentrum Scene.