UTFORDRING. Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival avsluttes i dag. I løpet av ti dager har den vist et ønske om å måle seg med andre i bransjen.
Kommentar
AV:
idar
karevold
Publisert: Oppdatert:
I KONKURRANSENS verdslige verden er det nødvendig. Men selv med en kirkelig forankring bør den ha det unike og ekstraordinære ved seg heller enn å speile aktiviteter som finnes. I det ligger utfordringen. Festivalledelsen er seg dette bevisst ved å ta frem noe av det beste. Eksemplet er Händels oratorium Samson med London Handel Orchestra og Choir of St. Georgés Chapel som sto på programmet for åpningskonserten. På våre trakter er verkets eksistens stort sett begrenset til beskrivelser i leksika og lærebøker. Fremførelsen avdekket en dyp religiøs hengivenhet. Den løftet blikket mot de flerdimensjonale aspektene som graves frem ved fordypelse i og levendegjørelse av et slumrende, gammelt materiale.
Kontraster.
Lasse Thorsens "Ut umnes unum sint", som ble urfremført, bar frem tekstene i Jesu yppersteprestlige bønn. Utformingen og tolkningen der Det Norske Solistkor og ensemblet Barokkanerne ledet av Grete Pedersen var bærebjelkene, vakte oppmerksomhet. Men programplasseringen mellom de to første delene av J. S. Bachs Messe i h-moll, der sistnevnte ble en slags musikalsk innramming, ga ingen mening. At kontraster kan være fikse og kanskje livgivende, tilsier ikke at alt bør stå side om side - selv ikke i en kirkelig have. I et Mozart-år var fremførelsen av multimusikeren Robert Levins fullendte versjon av den gamle mesters Messe i c-moll med Oslo-Filharmonien, Operakoret og unge norske solister ledet av Arvid Engegård, berettiget. Stilistisk gjenkjennelse var ikke til stede i alt Levin hadde gjort, men tolkningen var tankevekkende, engasjerende og svært overbevisende.
Grep.
I de tre nevnte fremførelsene lå festivalgrepet, det å skape noe nytt ved å hente frem det som har vært, gi det liv og med skjønnsomhet plassere det sammen med det som skapes i dag. Men slagskyggen kan ligge i et ønske om at mange bør ha en andel i det som foregår, en slags demokratisk svøpe der begrepet musikalsk bredde blir styringsredskap. Å speile kirkelig mangfoldighet kan føre til kunstnerisk utvanning. Sider ved programmet kunne antyde det. I et Ibsen-år kan det være betimelig å minne om kunstnerisk kvalitet som det eneste og absolutte anliggendet ved programvalg og fremførelser. Bredden i egen have er det plass til ellers i året.
For dagens program, se www.kirkemusikkfestivalen.no
Kommentarer