I mangel av et bedre alternativ

NORSK EUROPADEBATT har vært merkverdig tam etter den engasjerende striden som endte med at det norske folk sa nei til norsk medlemskap i EU for annen gang på 22 år.

EU-striden i 1994 førte til et rekordhøyt fremmøte ved folkeavstemningen. Men det har vært oppsiktsvekkende lite oppmerksomhet om den tilknytningsformen til EU som stortingsflertallet falt ned på, etter at folket hadde fortalt makten hvor skapet skulle stå.

Norge var i 1994 allerede med i EØS sammen med Finland, Sverige og Østerrike. Da folkeflertallet i disse landene sa ja til medlemskap, ble Norge stående igjen sammen med Island og Liechtenstein. I dag fører EØS og mange andre avtaler Norge har inngått med EU, til at vi er langt mer integrert i en union vi sa nei til å være med i, enn noen av kamphanene i 1994 hadde tenkt seg.

Demokratisk underskudd.

Dette har skjedd gjennom en automatikk som nesten ikke er til å tro når man ser tilbake på temperaturen i EU-kampen for 18 år siden. Ikke minst derfor er Europautredningen en vesentlig begivenhet i det politiske Norge. Utredningen viser allerede i tittelen «Utenfor og innenfor» hvilket frustrerende motsetningsforhold som preger Norges forhold til EU. Og gjennom drøye 900 sider dokumenterer den i detalj hvor sterkt vi er blitt bundet til EU, og hvor begrenset innflytelse vi har på utviklingen der. Norges muligheter for å få gjennomslag i EU avhenger ikke bare av hvordan vi kan påvirke EU-organene. Det er minst like viktig å ha gode forbindelser til medlemslandenes regjeringer. Og jo flere de blir, og jo fjernere de står fra norsk politisk tradisjon, jo vanskeligere blir det. Derfor ble utvidelsen til 27 land i 2004 et avgjørende skille.

 

Men det demokratiske underskuddet i norsk Europa-politikk dreier seg ikke bare om hvor liten innflytelse vi har på vedtak som avtalemessig og politisk legger klare bindinger på oss. Det handler også om virkningen av at norske politikere i alle partier har lagt bånd på seg i Europa-politikken. Det har ganske enkelt ikke vist seg mulig å styre dette landet uten å legge den europapolitiske stridsøksen til side. Konsekvensen er blitt manglende debatt og bevissthet om hvor omfattende vårt forhold til EU har utviklet seg. Det snakkes ikke om at Norges nei til medlemskap i dag er forvandlet til et nei til selvråderetten EU-motstanderne priset så høyt i 1994.

Fordel for Norge

Grunntonen i utredningen er likevel at det som utvalget kaller europeiseringen av Norge, har sine klare fordeler. Utvalgsleder Fredrik Sejersted har naturligvis rett når han sier det er vanskelig å måle de økonomiske fordelene, men det er viktig å understreke at EØS dreier seg om mye mer enn å få solgt norske varer, noe som langt på vei kunne sikres gjennom en handelsavtale.

Ett av mange stikkord i så måte er betydningen av forutsigbare rammevilkår for små og mellomstore bedrifter som i dagens verden opererer på en internasjonal arena både når det gjelder kapital og arbeidskraft.

Et annet er hvilke konsekvenser det kunne ha fått for Norge hvis vi i dag hadde stått utenfor det indre markedet i et Europa i en krise der medlemslandene har mer enn nok med seg selv.

Oljen har nok betydd mer enn EØS når Norge i dag først og fremst fremstår som et europeisk annerledesland i kraft av sin rikdom. Men med rikdom følger krav om å vise økonomisk solidaritet. Det har Norge gjort i form av stadig økende EØS-midler, men – igjen – uten den mulighet til politisk innflytelse som medlemskap i EU ville ha gitt. Vi er blitt mer reaktive enn aktive, for å låne en formulering fra utredningen.

Veien fremover

Europautredningen vil ikke i seg selv utløse endringer i Norges forhold til EU. EØS og de andre avtalene Norge har inngått med EU, har vært slitesterke fordi et stort flertall oppfatter dem som oppsiktsvekkende ukontroversielle. Alternativene oppleves enten som enda verre eller helt urealistiske. EØS er langt fra ideell, men absolutt til å leve med for dem som helst hadde sett Norge som medlem av EU. Og avtalen representerer et brysomt, men akseptabelt bolverk mot medlemskap for de partiene som heller vil sitte i regjering enn å flagge sin motstand mot EØS.

Det har ikke vist seg mulig å styre dette landet uten å legge den europapolitiske stridsøksen til side. Konsekvensen er blitt en manglende debatt om utviklingen av vårt forhold til EU.

Krisen i EU har brakt det norske folk fjernere fra EU-medlemskap enn noen gang før. Men nesten en tredjedel av velgerne mener at en handelsavtale ville være bedre enn EØS. I EU blir ikke det ansett for å være et realistisk alternativ.

Men det vil neppe stoppe Nei til EU og andre krefter i Norge som ønsker handelsavtale som tilknytningsform. Bare hvis dette alternativet får mer vind i seilene, kan det igjen blusse opp en medlemskapsdebatt. Da kan ikke lenger EØS fungere som en europapolitisk sovepute. Da kan det kanskje bli en debatt om hvor lenge det norske folk ønsker å leve med et alternativ som først og fremst kjennetegnes av å være der i mangel av noe bedre.