Per Kristian Haugen, Kommentator Utenriksredaksjonen

Den arabiske våren begynte i Tunisia, men Egypt er et gammelt sentrum i Midtøsten. Derfor er det ikke bare en frase å si at verdens øyne var rettet mot Kairo da den nye nasjonalforsamlingen kom sammen for første gang mandag.

Islamister dominerer

Egypt har holdt det mest demokratiske valg i sin historie. Islamister av ulike avskygninger vant mer enn 70 prosent av mandatene. Frihets- og rettferdighetspartiet, som er organisert av Det muslimske brorskap, erobret alene 47 prosent av representantene. I tillegg oppnådde de mer ytterliggående salafistene i partiet Al-Nour nesten 25 prosent.

Det finnes selvsagt liberale partier som ikke ønsker å bygge Egypts nye politiske system på et religiøst grunnlag, men de er i et håpløst mindretall. Det lover ikke godt for neste fase i prosessen, der det skal skrives ny grunnlov og holdes presidentvalg.

Nå sitter islamistene plutselig i en posisjon hvor de blir nødt til å innfri sine tilhengeres forventninger om et bedre liv.

Grunnleggende feilvurdering

Kanskje er det ikke så overraskende at det skulle ende slik. Helt fra begynnelsen var det en tendens til å overvurdere betydningen av massedemonstrasjonene på Tahrir-plassen i Kairo. Tolkningen av budskapet fra demonstrantene var ofte preget av ønsketenkning om en arabisk kopi av europeisk eller amerikansk demokrati.

Det er lett å glemme at flertallet av Egypts 80 millioner mennesker lever fjernt fra tilværelsen til den godt utdannede middelklassen i storbyene. Nå har det tause flertallet i tusener av tradisjonsbundne småsamfunn for en gangs skyld hatt sjansen til å uttale seg. De har brukt stemmeretten til å si at de foretrekker et stabilt samfunn med respekt for religiøse verdier.

For oss som følger dramaet i den arabiske verden på trygg avstand, er det ubehagelig å kreve demokrati, for deretter å oppleve at stemmeseddelen gir makten til krefter som har et diskutabelt demokratisk sinnelag.

Har skaffet seg tillit

Samtidig er det viktig å være klar over at suksessen for Det muslimske brorskap ikke utelukkende skyldes lengsel etter et samfunn styrt av religionens påbud. Mange egyptere tror at Frihets- og rettferdighetspartiet kan gi dem litt av det som navnet lover.

For eksempel har folk sett at Brorskapet organiserer velferdstiltak for fattige og vanskeligstilte. Slikt skaper takknemlighet og tillit i et samfunn der det ikke finnes noe offentlig sosialt sikkerhetsnett. Det må også sies at dette er en arena der de liberale ikke har markert seg i det hele tatt.

Nå sitter islamistene plutselig i en posisjon hvor de blir nødt til å innfri sine tilhengeres forventninger om et bedre liv.

Økonomien mot avgrunnen

Revolusjoner fører alltid til et økonomisk tilbakeslag, i hvert fall i første omgang. Etablerte ordninger brytes opp, usikkerheten brer seg og ingen våger å satse. Det er dette Egypt nå opplever.

Faresignalene er mange: Investeringene fra utlandet er borte. Så sent som i 2010 utgjorde de et beløp som tilsvarer 35 milliarder kroner. Inntektene fra turisttrafikken er redusert med en tredjedel.

Egypt har det siste året holdt seg flytende ved å tære på oppsparte midler. Nå bærer ikke båten særlig mye lenger. Valutareservene ble mer enn halvert i fjor. De holder bare til to-tre måneders forbruk. I tillegg kommer en betydelig privat kapitalflukt ut av landet.

Uten penger til å importere mat og drivstoff er Egypt som en tikkende bombe. Allerede nå meldes det om brødmangel i flere byer. Det er også knapphet på bensin og dieselolje. Foreløpig er det stort sett snakk om forbigående forsyningsproblemer, men utviklingen går i retning av permanent varemangel.

Det kompliserer saken ytterligere at det offentlige bruker 120 milliarder kroner i året på å subsidiere mat, elektrisitet og drivstoff. Subsidiene er en arv fra Mubarak-regimet, som kjøpte seg fred og ro på denne måten.

Er islamistene forberedt?

Dette konkursboet er islamistene nå i ferd med å få ansvaret for. Kan og vil de gjøre noe med et system som sikrer en minimumsstandard for millioner av deres egne tilhengere? Har de overhodet en økonomisk politikk som er tilpasset dagens globaliserte økonomi? Det er all grunn til å tvile.

I bakgrunnen lurer de militære, som fortsatt har det meste av den reelle makten. Hvor sterkt de står, vil vise seg i dragkampen om den nye grunnloven.

Knallharde krav

I en artikkel i The Wall Street Journal gjengir den amerikanske forskeren Robin Wright de militæres krav, basert på opplysninger fra det uavhengige parlamentsmedlemmet Amr Hamzawy:

For det første vil de ha immunitet mot tiltale for brudd på menneskerettighetene, inkludert de mange hundre dødsfallene siden Mubaraks avgang.

For det andre vil de sikre seg varig politisk innflytelse gjennom vetorett mot lovgivning som de er imot.

For det tredje vil de ha sine innbringende investeringer i næringslivet i fred. Mye av dette stammer fra såkalte «privatiseringer» under Mubaraks styre.

For det fjerde vil de beholde kontrollen over forsvarsbudsjettet, som i Mubarak-epoken var hemmeligstemplet og bare kjent for en liten krets av innviede.

Det «nye» Egypt har to maktsentre – islamistene og de militære. Mange regner med at de to kommer til å være rivaler som forsøker å nøytralisere hverandre.

En storstilt hestehandel

Det finnes imidlertid en annen mulighet som er hentet ut av egyptiske liberales verste mareritt.

Kort fortalt: Islamistene mestrer ikke krisen som de har arvet. I desperasjon ber de om assistanse fra de militære. Mennene i uniform sier ja, men betingelsen er at de får beholde privilegiene sine.

Den andre arabiske våren ligger an til å bli alt annet enn vakker. Et nytt autoritært styre i Egypt kan ikke utelukkes. per.kristian.haugen@aftenposten.no