Vi kan uten forbehold slutte oss til Øklands synspunkt om at rekrutteringspolitikken er et sentralt virkemiddel for å nå vårt ambisiøse mål om å bli et enda bedre forskningsuniversitet. Både universitetet og fakultetet gjør derfor utstrakt bruk av åpne, internasjonale utlysninger og sakkyndige fra andre institusjoner. En mer offensiv rekrutteringsinnsats er et av nøkkeltiltakene i den strategiske plan universitetsstyret nylig vedtok og som HF aktivt vil følge opp.
Gjør det godt. Det er riktig at UiO tilsetter egne stipendiater i en rekke faste vitenskapelige stillinger. Men så er også UiO landets klart største forskerutdanningsinstitusjon, også på det humanistiske fagområdet. Og unge forskere fra UiOs egne rekker gjør det godt i åpen konkurranse; halvparten av de som Forskningsrådet har gitt status som «yngre, fremragende forskere», og halvparten av de som i år ble nominert som norske kandidater til den tilsvarende europeiske utmerkelse, arbeider ved UiO. Når situasjonen er slik, ville karantene for egne nyutdannede forskere svekke UiO som forskningsinstitusjon. Løsningen ligger ikke i å stenge egne kandidater ute, men i å øke tilfanget av høyt kvalifiserte kandidater utenfra. Norsk lov gir heller ikke hjemmel for noe «Hausberufsverbot».
Det er ikke riktig at HF ikke tilsetter utenlandske forskere, slik Økland mer enn antyder. En rask opptelling for de siste tre årene viser at av 32 nytilsatte førsteamanuenser er 9 rekruttert fra utlandet. Når det gjelder nytilsettinger i professorater, kommer 1 av 2 fra utlandet, og av professor II 5 av 7. Dette både kan og skal bli enda bedre, men utfordringen er først og fremst å være et fullt konkurransedyktig universitet for de beste hva gjelder bl.a. faglige utviklingsmuligheter og arbeids- og lønnsvilkår. Der UiO er kommet lengst i så måte, bl.a. ved våre sentre for fremragende forskning, er tilstrømningen av høyt kvalifiserte utenlandske søkere meget god.
Av Øklands artikkel kan man lett få det inntrykk at det står dårlig til med forskningen ved HF. Mon det? Har det gått Økland hus forbi at på det anerkjente Times Higher Education Supplement's ranking over verdens ledende fakulteter innen humaniora havnet HF som nr. 16 i verden, nr. 5 i Europa (med kun Oxford, Cambridge, London School of Economics og Sorbonne foran seg), og som nr. 1 i Norden? Det ville neppe ha vært mulig dersom innavl og kameraderi hadde vært vanlig tilsettingspraksis. Typisk nok brakte Aftenposten bare en ørliten notis om denne begivenheten. En norsk medalje i en nær sagt hvilken som helst sportsgren ville ha blitt omfattet med en helt annen interesse!
Misforståelser. Økland belegger sine påstander om et uformelt «køsystem», kameraderi og «overstyring» med 7 eksempler. Det ene klarer vi ikke å identifisere, og de 6 andre er beheftet med til dels grove feil og misforståelser. Dels dreier det seg om stillinger der flertallet av de sakkyndige ut fra vitenskapelige kvalifikasjoner har rangert en intern foran en ekstern, dels omtaler Økland den eksternt tilsatte som intern, dels er det en intern som etter endelig rangering plasseres foran andre interne, og i et par saker er sammenhengen helt omvendt: Det var de «husvarme» som klaget fordi de følte seg forbigått. Videre er påstander om veiledningsforhold misvisende og dels knyttes det feil navn til sakene. Dertil har ikke Økland fått med seg forskjellen på kravene til en vitenskapelig stilling og en undervisningsstilling (universitetslektor); to av sakene gjelder lektorer, der pedagogiske kvalifikasjoner og faglig bredde stilles foran forskningskompetanse. Moralen er i korthet denne: Universitetet legger stor vekt på å lære sine studenter kildekritikk. Det har sin plass også i journalistikk!
Grundig system. Nå er det vel kjent at det finnes flere mekanismer i akademiske fagmiljøer som kan trekke i retning av å favorisere søkere «innenfra».
Nettopp det er en viktig grunn til at «norske universiteter har landets mest omstendelige tilsettingsprosedyre», slik Økland ganske riktig påpeker. I en normal tilsettingssak vurderes søkerne først av en sakkyndig komité der ett medlem er internt og to eksterne. De faglig sett best kvalifiserte søkerne må så gjennom en prosess med intervju og prøveforelesning med nye komiteer, som så foretar en samlet vurdering. Det at vurderingen av søkerne skjer i to ledd, medfører naturlig nok at den endelige rangeringen kan avvike fra de sakkyndiges konklusjon, som ofte vil konsentrere seg primært om vitenskapelig kompetanse. Deretter fatter instituttstyret et innstillingsvedtak, mens selve vedtaket gjøres av fakultetets tilsettingsutvalg. Normalt vil rundt 20 personer være involvert i tilsettingssaken. Disse kommer fra ulike universiteter og fagmiljøer, og inkluderer både forskere, studenter og administrasjonen. For tilsetting i professorater gjelder ytterligere sikringsmekanismer.
Selv et så komplekst system kan ikke gi noen fullgod garanti mot usaklig forskjellsbehandling. Og feil forekommer, dessverre. Men det vi i det minste må kunne slå fast, er at universitetets prosedyrer er utformet slik at de setter det Økland omtaler som «et uformelt køsystem» på en alvorlig prøve. La oss til slutt peke på et par momenter som kanskje kan bidra til å forklare støyen rundt endel tilsettingssaker. For det første er tilsettingsprosedyren så komplisert, impliserer så mange personer og gir så mye partsinnsikt at det i seg selv nærmest borger for uenighet og motstridende vurderinger. Dertil kommer at HF de siste årene har utdannet mange doktorer, uten at antallet stillinger har økt tilsvarende. Det betyr mange (kvalifiserte) søkere til hver jobb og dårligere sjanser for hver enkelt - og skuffelsen skaper ofte sterke følelser i miljøene. Øklands oppskrift er et enda hardere konkurransesystem. Kanskje det ... men det blir neppe mindre støy ut av det. «««Det er ikke riktig at HF ikke tilsetter utenlandske forskere, slik Økland mer enn antyder.»»»
Kommentarer