Irans ledere - farligst for sine egne

TEMA for den stilkonkurransen som Iran sponset i flere islamske land, var klart og ubarmhjertig: "Israel må fjernes fra Jordens overflate". Samtidig truet regimet i Teheran med å organisere en muslimsk hær som skulle drive Israel ut av okkupert palestinsk territorium.Den israelske regjeringens reaksjon var også temmelig klar. Men kanskje mer overraskende: Den gjorde sitt beste for å overbevise USA om at truslene ikke måtte tas alvorlig, at amerikanerne burde dempe sin kritikk av Iran og endog innlede et militært samarbeid med det islamistiske regimet. Forvirrende? Ikke nødvendigvis. For dette var omkring 1980, Iran var i krig med Irak, og Israel betraktet Saddam Husseins regime i Bagdad som en større trussel enn de islamistiske mullahene i Teheran.Det finnes knapt noe bedre eksempel på at iranernes gjerninger ikke alltid samsvarer med deres retorikk. Og trolig heller ikke noe bedre eksempel på Israels evne til å skille mellom de to.Selv da iranernes ideologiske glød var på det mest intense, i årene like etter den islamske revolusjonen i 1979, var Israel opptatt av å dempe spenningen mellom Washington og Teheran, skriver den iranskamerikanske forskeren Trita Parsi i sin boken Treacherous Alliance, som kom i fjor høst.Her tar han for seg triangelforholdet mellom Israel, Iran og USA, og hvordan det har utviklet seg fra Israels opprettelse i 1948 og frem til i dag. Ikke minst klarer han å tegne et ofte overraskende bilde av denne utviklingen.Dette er et bilde som samtidig kan tjene som motgift mot dem som tar enhver truende uttalelse fra Iran i bokstaveligste forstand, mens de overser den mer pragmatiske politikk Teheran ofte fører i praksis.

Fast kurs.

Denne politikken bygger på en strategi som i hovedsak har ligget fast siden sjahens dager, da Iran var USAs nærmeste allierte i Gulf-området. Iranerne mener landets størrelse og maktposisjon tilsier at det bør spille en vesentlig rolle i dette området. Målet er således å etablere Teheran som en ledende maktfaktor i regionen og å hindre at vesentlige beslutninger for den regionale utviklingen treffes uten iransk godkjennelse.Historien har vist at området er minst stabilt i perioder der Iran står utenfor det sikkerhetspolitiske samarbeidet, hevder Parsi. Og det er vanskelig å være uenig med ham.Iranske ledere har selv uttrykt ønske om et slikt samarbeid og endog stilt i utsikt en gjenopptagelse av forbindelsene med USA, også kjent som "Den store Satan". Men det er vanskelig for omverdenen å styrke kontakten med Teheran så lenge regimet driver en brutal undertrykkelse av sin egen befolkning (disse ugjerningene ble treffende beskrevet av Mazyar Keshvari i hans prisbelønnede kronikk i Aftenposten sist fredag).Faktum er at det islamistiske regimet har vist seg å være langt farligere for sin egen befolkning enn for sine nære omgivelser. I fjor nådde antall henrettelser opp i over 300, deriblant mange barn. I år ligger det an til enda høyere tall, i løpet av årets to første måneder er minst 54 dødsdommer blitt eksekvert, og flere står i kø.Ligningen ser enkel ut på papiret: På den ene side kan et utvidet sikkerhetspolitisk samarbeid med Iran bidra til å stabilisere situasjonen i Gulfområdet. På den annen side kan et slikt samarbeid gjøres avhengig av at regimet i Teheran viser større respekt for menneskerettighetene. Men som vi vet fra matematikken: Ligninger med mange ukjente er sjelden enkle å løse.