EN HJØRNESTEN i valgprogrammet til den høyreradikale politikeren Avigdor Lieberman var kravet om en lojalitetsed fra Israels arabiske minoritet, som utgjør en femtedel av befolkningen.
«Uten lojalitet, intet statsborgerskap» var ett av de slagordene som tirsdag bidro til å gjøre Lieberman til en av valgets seierherrer.
I klartekst betyr det at enhver som ønsker å være israelsk statsborger, må sverge troskap til den jødiske staten og dens idealer. Det er et krav som de fleste arabiske innbyggere – og et stort antall jøder – blankt vil avvise. Det er derfor lite trolig at noe slikt blir vedtatt. Men det er ett av flere eksempler på hvordan forholdet mellom landets to folkegrupper nå er blitt tilspisset.
Tilbakeskritt.
På mange måter er konflikten mellom israelere og palestinere tilbake der den var før staten Israels opprettelse. Den er igjen blitt en etnisk konflikt mellom to folkegrupper som lever under samme regime og innen samme landområde.
Den gang ble Palestina styrt av britene, mens både det jødiske mindretallet og et stort arabisk flertall kjempet for vinne kontroll over landet.
Da britene trakk seg ut i 1948, gikk jødene av med seieren. Med støtte fra FN opprettet de staten Israel, mens araberne ble sittende igjen med Vestbredden og Gazastripen, som kom under henholdsvis jordansk og egyptisk kontroll. Siden Seksdagerskrigen i 1967 har Israel okkupert også disse områdene.
Følgen er at israelerne i dag kontrollerer hele det gamle Palestina, hvor det nå er et knapt jødisk flertall, men hvor befolkningsøkningen blant palestinerne – både i selve Israel og i de okkuperte områdene – betyr at de to gruppene snart vil være like store.
Fredsprosessen.
Det har vært snodig å følge dekningen av valgkampinnspurten fra Israel denne gangen.
Internasjonale medier har vært mest opptatt av hvorvidt valgutfallet ville styrke eller svekke fredsprosessen, det vil i praksis si forsøkene på å opprette en palestinsk stat på Vestbredden og Gazastripen. Dette har praktisk talt ikke vært noe tema i selve valgkampen.
Israelere flest har ingen tro på at det skal lykkes å nå frem til en slik tostatsløsning. De vil helst isolere seg fra hele problemet, og de betrakter i økende grad sine egne arabiske landsmenn som en mulig femtekolonne i allianse med palestinerne i de okkuperte områdene.
Det er i dette farvannet Avigdor Lieberman opererer. Han er i utgangspunktet ikke imot opprettelse av en palestinsk stat. Men hvis og når en slik stat ser dagens lys, ønsker han at områder i Israel som i dag har et stort arabisk befolkningsflertall, skal tvangsoverføres til den nye staten. Til gjengjeld kan Israel da beholde deler av Vestbredden med en stor jødisk befolkning (han bor selv i en av bosetningene på okkupert område).
Onde sirkler.
Liebermans forslag er etter alt å dømme i strid med både den israelske konstitusjonen og med folkeretten. Således lar de seg neppe gjennomføre. Problemet er imidlertid at han på denne måten bidrar til å skjerpe de konfliktene som forslagene angivelig tar sikte på å løse.
To onde sirkler preger denne utviklingen:
Jo mer Israel undertrykker palestinerne i de okkuperte områdene, desto mer opprørske blir de. Dette utløser i neste omgang ytterligere undertrykkelse.
Og jo mer den arabiske minoriteten i Israel oppfattes som en femtekolonne, desto nærmere blir den knyttet til befolkningen på Vestbredden og Gazastripen. Hvilket igjen styrker mistanken om at de ikke er lojale israelere.
Det som i årevis har vært en politisk konflikt mellom israelere og palestinere, er blitt en etnisk kruttønne.
USAs rolle.
Spørsmålet er nå om president Barack Obama og hans nye administrasjon kan bidra til å tvinge gjennom en tostatsløsning.
Her er det nyttig å huske at den avtroppende israelske regjeringen og palestinerne i årevis har forhandlet om nettopp dette, spesielt det siste året, da en slik løsning var det erklærte mål for president George W. Bush’ politikk i Midtøsten.
Partene har kommet hverandre nærmere, men en mur av mistillit skiller dem fortsatt. Det er ingen grunn til å vente noen store endringer i dette bildet når Israel nå får en ny og mer høyreorientert regjering, samtidig som de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden skal forsøke å komme overens med islamistene i Hamas, som kontrollerer Gazastripen.
Forhandlingene må selvsagt fortsette, i den grad det er mulig. Men det er nå viktigere å finne ut hvordan konflikten skal håndteres, enn hvordan den kan løses.
Kommentarer