Jeg krever en beklagelse!

FOTO: Privat

Les også: Dobbelt overgrep

Les også: Rovdrift på ofre

Gjennom syv år har Shabana Rehman Gaarder personforfulgt meg spesielt, og HRS generelt, med hinsides påstander både i aviser og åpent i nettdebatter. Min tålmodighet er sprengt. Dette må få konsekvenser.

Artikkelen til Rehman Gaarder i Aftenposten 9. juli er ført med en så grov og ærekrenkende penn, at jeg velger å oppsummere det med mine egne ord: Som journalist henter jeg «innvandrerjenter» ut av krisesentre, og de loves «berømmelse» hvis de står frem med navn og bilde i mediene og forteller om kulturbetingede overgrep. Deretter må de klare seg selv. Slik har jeg ifølge Rehman Gaarder operert i to tiår.

Uetterrettelig

I syv år har HRS og jeg dokumentert den faktiske virkeligheten, men Rehman Gaarder nekter å ta realiteter innover seg. Jeg prøver en gang til, i håp om at den vanlige leseren forstår hvor uetterrettelig Rehman Gaarder opptrer: Den første som sto frem i norske medier om kulturbetingede overgrep, var norsk-somaliske Saynab Mohamud, sammen med Gerd Fleischer i organisasjonen Selvhjelp for innvandrere og flyktninger. Dette skjedde i 1998 i Aftenposten. HRS var ikke opprettet, og Mohamud var ukjent for meg. Dernest tok norskpakistanske Jeanette kontakt med TV2 i 1999 og ba om å bli åpent intervjuet om tvangsekteskap. Jeanette var også ukjent for meg, og vi hadde den første samtalen etter at TV2 kringkastet intervjuet.

Neste ut var Kadra Yusuf i år 2000, som selv meldte sin interesse for å bidra i en dokumentar om kjønnslemlestelse i TV2. Jeg jobbet som researcher i redaksjonen, og både kollega Tonje Steinsland og jeg var imot at Yusuf skulle stå åpent frem av sikkerhetsmessige årsaker. Men Yusuf argumenterte for åpenhet, og redaktør Gerhard Helskog aksepterte hennes ønske. HRS opprettes året etter, altså i 2001, og denne sommeren gjør Kvinner og Klær det som i medieverden da var ansett som et skup: Norskmarokkanske Nadia, som ble kidnappet av foreldrene til Marokko i 1997, sto åpent frem for første gang. HRS og jeg kjente da Nadia bare fra mediene.

Hvilke flere unge innvandrerkvinner har stått frem, Rehman Gaarder? Hvilke ofre har HRS eller jeg hentet ut av krisesentre? Hvordan kan du påstå at HRS og jeg går «over lik» og misbruker unge sårbare kvinner som «kanonføde», som du formulerer deg, i vårt arbeid for å sikre Norges nye barn og kvinner grunnleggende menneskerettigheter?

Forklaringsproblem

Rehman Gaarder har et uoverkommelig forklaringsproblem. Det nytter ikke å prøve å gjemme seg bak andres feilaktige påstander, for så å sjikanere medborgere på groveste vis. Regel nummer én er i det minste å ha fakta i front når man velger å henge ut andre. Regel nummer to kan i denne omgangen være at du går bredt ut og beklager de årelange overgrepene dine mot HRS og meg. Det har herjet mer enn lenge nok.