Det finnes skremmende eksempler fra vår nære historie på at prisbelønnet vitenskap er blitt dødelig politikk som har kostet tusenvis av mennesker livet. Lobotomering, den kirurgiske teknikken der man borer seg inn i hjernen til psykisk syke, er et av dem. På 1940- og 50-tallet ble flere tusen operasjoner gjennomført på Gaustad i Oslo, Eg i Kristiansand og Valen i Sunnhordland.
Resten er historie, et av de dystreste kapitler i moderne medisins historie. Bak sto et helt forskersamfunn og hyllet oppfinneren av teknikken, portugiseren Egaz Moniz, endatil med Nobelprisen i medisin i 1949.
Ikke onde eller uvitende
Forskningsminister Tora Aasland (SV) påpekte på konferansen "Kan vi stole på vitenskapen?" i Oslo onsdag og torsdag at både forskere og politikere var vel kjent med, i 40- og 50-årene, at lobotomi var en risikabel operasjon med høye dødstall. Forskerne var ikke onde, politikerne ikke uvitende. Men de psykiatriske sykehusene manglet sengeplasser. Lobotomerte kunne skrives ut til privat pleie, man sparte ressurser.
Et eksempel på at "en tids sannhet" kan være fatal, også når den har vitenskapelig konsensus i bunnen. Det er spesielt urovekkende siden vitenskap skal være vårt samfunns fremste systematiske antiautoritære virksomhet.
Den siste lobotomering i Norge skjedde så sent som 1974.
Hva kan vi lære av dette? At det ikke bør finnes for direkte og raske koblinger mellom ny vitenskap og ny politikk. Det er et prinsipielt skille mellom "er" og "bør", mellom kunnskap og politikk.
Som en av landets mest erfarne forskningsledere, Lars Walløe, understreker: Alle generaliseringer i erfaringsbasert vitenskap er foreløpige og usikre. Viktige politiske beslutninger må derfor ofte tas under usikkerhet.
Forskere bidrar selv til å skjule slik usikkerhet når de overdriver eller overselger sine egne funn i pressemeldinger og intervjuer for å øke sjansen for mer finansiering. Man skulle for eksempel tro at "kreftgåten" forlengst var løst.
Så kan selvsagt også mediene bidra til å gi et inntrykk av større sikkerhet enn sunt og rimelig er.
Mer lek og moro
Debatten om det trøblete forholdet mellom mediene og kunnskapsmiljøene, er for øvrig et ordskifte som nå virker å være satt på evig repeat. Negative holdninger og skrekkeksempler fra begge sider tilraner seg stadig rampelyset, og fortrenger alt det vellykkede som publiseres. Ganske destruktivt.
Det vi trenger nå er 1) mediefolk som ser at ny kunnskap er moro, og 2) forskere som ikke tar seg selv så angstbitersk gravalvorlig. Som sosialantropologen Tian Sørhaug: Han er en av deltagerne i NRK-kunnskapsprogrammet Lyngbø og Hærlands Big Bang. Der møter forskerne folk som får dem til å fremstå så smarte som mulig, og samtidig snakke om forskning som lek og underholdning.
Og bare for ordens skyld: Det er forskjell på å tulle med kunnskap og tullete kunnskap.
twitter.com/KnutOlavAmas
Forskere bidrar selv til å skjule slik usikkerhet når de overdriver eller overselger sine egne funn i pressemeldinger og intervjuer for å øke sjansen for mer finansiering. Man skulle for eksempel tro at "kreftgåten" forlengst var løst.
Kommentarer