Kirken som scene

PLUTSELIG VAR han på scenen igjen, Gunnar Stålsett. Denne gangen i en glitrende regi, signert Vårherre og Wenche Foss. Ordene førte oss nær henne, og, tror jeg, på en sjelden måte nær kirken. Da han avsluttet med Wenche Foss’ sterke og vakre versjon av Fader Vår, var det som vi hørte hennes stemme, samtidig som kraften fra enkel barnetro fylte kirkerommet. Det skapes under av slikt.

Senere, samme kveld, satt han i Dagsrevyen og snakket om hvordan liv og scene kan gå i ett, for når roller og realiteter tolker hverandre, aner vi livets bredde med lidelse og latter.

Dagen etter startet Kirkemøtet i Tønsberg. Der var ikke Stålsett. Han var en gjest på den kirkelige scenen, det var en visitt som tydeliggjorde medienes taushet om Kirkemøtet.

Trangsynt.

Det er kanskje urettferdig å sette Gunnar Stålsetts rolle i en spesiell begravelse opp mot det daglige virke i Den norske kirke. Likevel kan det være et poeng å gjøre det, fordi det ble lagt frem en omdømmeundersøkelse på Kirkemøtet. Stålsetts opptreden har utvilsomt på en eller annen måte påvirket inntrykket av kirken, trolig i positiv retning.

Men totalinntrykket fra undersøkelsen er negativt. Samlet sett uttrykker 60 prosent seg mer eller mindre negativt om kirken, mens 37 prosent har et positivt syn. Stort sett er folk er lunkne til Den norske kirke, ikke minst til dens ledere. Det står blant annet at «tillit til kirkens ledere er den faktoren som scoret lavest ... samtidig som den har størst betydning». På spørsmål om hvilke ord som kan beskrive oppfattelsen av kirken svarte de fleste «tradisjonsrik, trangsynt, fordomsfull og ekskluderende».

Brukertilfredshet.

Det er en åpenbar svakhet ved undersøkelsen at den ble foretatt samtidig som det ble kjent at kirken ønsket å bli kvitt sogneprest Einar Gelius. Særlig i sakens første fase kom kirken svært dårlig ut i mediene. Det mest riktige vil derfor være å si at tallene viser noe om kirkens omdømme på det tidspunktet, mens poenget ved slike målinger burde være å registrere dypere og mer langsiktige trender.

For et halvt år siden offentliggjorde Direktoratet for forvaltning og IKT en undersøkelse om brukertilfredshet og offentlige tjenester. Her ligger Den norske kirke helt i toppen. Det er selvsagt to vidt forskjellige tilnærminger til kirkens rolle og betydning, men likevel kan de etterlate seg et spørsmål om hvorvidt de som kommer i kontakt med kirken og dens ansatte, korrigerer sin oppfatning?

Uvitenhet.

Det er utvilsomt en forskjell på det inntrykket som skapes gjennom medienes offentlighet og det personlige og nære møtet med kirkens ansatte. Antagelig har det siste størst betydning for mange mennesker, likeså vil nok deltagelse i de kirkelige handlingene som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse ha mye å si. Kirkens ansikt viser seg med andre ord både i nære relasjoner og i seremoniene omkring disse, og i et mediebilde. Det er først og fremst her de negative bildene dannes.

Det er mye uvitenhet om kirken og dens virke. Det bekrefter omdømmeundersøkelsen. Bare halvparten sier de har godt kjennskap til kirken. På de uvitendes mark gror fordommene. Men kirken bidrar selv til det negative bildet, dels gjennom intern strid og i måten uenigheten utspiller seg på, dels ved at kirkens samfunnsrolle ofte blir borte.

Kirkemøte i hi.

Kirkemøtet er både en arena for indre konsolidering og en scene i samfunnsdebatten. De to siste kirkemøtene har lagt lite vekt på det siste. Den vedtatte gudstjenestereformen med ny dåpsliturgi har vært krevende, og har tatt mye tid. Likevel skulle det ikke være nødvendig å gå så ettertrykkelig i hi, som dette kirkemøtet. Når det legges frem en undersøkelse om kirkens omdømme, kunne det ført til en større debatt om kirkens samfunnsrolle, også i lys av endringene i statskirkeordningen.

Denne våren er det 50 år siden den første kvinnen, Ingrid Bjerkås, ble ordinert til prest. Det ble nevnt, men anledningen til en likestillingsdebatt ble skuslet bort. På det forrige Kirkemøtet snakket representantene om hva det vil si å være en evangelisk-luthersk kirke i dag, mens dette møtes tema var «Kirke nå – evangelisk-luthersk kirke i økumenisk kontekst» Ordet kontekst er som hentet fra en knusktørr forelesning. To temaer, så like og fullstendig uegnet til å mobilisere medlemsmassen. Bekymrer det ikke kirkeledelsen at de fleste av medlemmene ikke engang er klar over at det har vært et Kirkemøte?

Omstridt.

De to mest folkekjære biskopene de siste tiårene, Rosemarie Köhn og Gunnar Stålsett, var også mest omstridt innad i kirken. I denne motsetningen ligger mye av hemmeligheten bak Kirkens forhold til folk flest.

Da Stålsett trådte inn på scenen, kom kirken plutselig nær sitt folk igjen.