Kjære Kvarme

MENNESKEVERD. Du sorterer oss i A- og B-lag. Du stenger menneskene ute fra kirken.

Hvorfor gjør du det?

VI ER MANGE som tror på noe som er større enn oss selv. Enkelte velsignede øyeblikk opplever vi også at det er nettopp sånn: At vi er små, rare deler av noe stort. Den dype følelsen av å høre hjemme. Hos menneskene, i livet og i døden. Her. Der. Sammen. Det har tatt meg lang tid å forstå at jeg faktisk kan være en del av dette fellesskapet uten å være medlem av Den norske kirke. Frykten for å være utstøtt, alene i livet og fortapt i døden, har til nå holdt meg på plass. Jeg får gåsehud av kirkeorgel og tårer i øynene av høytiden i kirkerommet. Jeg lengter etter roen og stillheten som bare et dypt fellesskap kan gi. Det motsatte av ensomhet: Å høre hjemme. Dette har jeg søkt, og vil fortsatt søke: I gudshus og konserthus - ved havet og på fjellet - blant menneskene og i meg selv. Men ikke i Den norske kirke.

Dommen.

"For når du dømmer en annen, fordømmer du deg selv."
Paulus' brev til romerne 2,1. Du ville ikke ansette presten Svein Josefsen. Han lever sammen med sin elskede, og den elskede er en mann. Du har selvsagt helt rett i at beslutningen ikke bør overraske noen. Jeg vet jo hvor du står, men jeg var ikke forberedt på forklaringene, argumentene og resonnementene. Det er her det blir så smertefullt klart at jeg ikke lenger kan tillate deg å representere meg.For det virker rett og slett som om dette er jus for deg. Du og Oslo bispedømmeråd beklager "den uro og fortvilelse" som saken har utløst. Dere beklager altså fortvilelsen, men ikke handlingene som forårsaker den. Går det da an å tro at dere virkelig har kontakt med den fortvilelsen dere skaper?

Skammen.

"Salige er de som sørger, for de skal trøstes."
Evangeliet etter Matteus 5,4. Dette handler ikke først og fremst om Josefsen. Han er en ressurssterk og voksen mann som til og med har vært så heldig å finne et menneske han ønsker å dele livet sitt med. Dette handler om unge mennesker som daglig dyttes ned i skam og livstruende selvforakt.Du har ikke god tid, Kvarme. Unge mennesker mister troen. Ikke bare på Gud og englene, men på seg selv. De får beskjed fra høyeste hold om at de er sekunda vare. Ja, verre enn det: De får beskjed om at de er noe stygt. Du leder et fellesskap som hver eneste dag gjør det enda litt tyngre for unge mennesker å leve med seg selv. Var det meningen?

Frykten.

"Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet."
Paulus' første brev til korinterne 13,2.Din forgjenger Gunnar Stålsett fortalte en gang om et møte han hadde hatt med Dalai Lama. De to religiøse lederne skulle snakke om tro, og den tibetanske munken stilte dette ene spørsmålet: Hva finner du aller vakrest ved min tro? Stålsett ble slått av storheten i dette enkle spørsmålet. Det er en åpen invitasjon til et møte i kjærlighet og fellesskap, ikke i forakt og mistillit.Jeg skulle så gjerne vært like raus, men klarer det ikke. Ikke akkurat nå. Et åndelig fellesskap som strukturelt og systematisk deler menneskene inn i A- og B-lag, er ikke noe fellesskap der jeg kan ha det godt. Jeg skriver ikke til deg om det vakreste i kristendommen, men om det styggeste.

Nåden.

"De binder tunge bører og lesser på folks skuldrer, men selv vil de ikke løfte en finger for å flytte dem."
Evangeliet etter Matteus 23,4. Har vi ikke lært noenting på 2000 år? Kan det være mulig at dere - kirkens menn og kvinner - har unngått å ha fått med dere det kjærlighetsbudskapet som danner grunnlaget for det vakreste vi fikk av mannen som het Jesus? Har det gått dere hus forbi at det i stor grad var presteskapets dømmende enevelde han tok et oppgjør med? Kjære Kvarme. Vi trenger trøst - ikke dom. Vi trenger hvile - ikke pisk. Nåde - ikke utestengelse. Min kirke må være en varmestue - ikke en domstol. "Kirken er større enn maktpersonene som organiserer den," sier Svein Josefsen, og gir meg den trøsten og det motet jeg trenger til å gjøre det jeg har tenkt på så lenge.

Friheten.

"Den person som ikke risikerer, gjør ingenting, har ingenting, er ingenting. Han kan kanskje unngå lidelse og sorg. Men han kan rett og slett ikke forundre seg, føle, vokse, elske, LEVE."
Prest og forfatter Hugo Prather. Jeg sitter her med boken "Godt nytt - Det nye testamente for mennesker i dag". Boken er full av små kort med hilsener fra venner. Jeg husker diskusjonene. De vanlige spørsmålene: Hvis Gud er god - hvorfor er verden så brutal? Er små barn født med skyld? Og hva er skyld? Hva er skam? Hva er kjærlighet? Jeg husker denne tiden som stor. Vi var femten år, og vokste så det skvatt.For andre ville det kanskje være mest risikabelt å bli i kirken. For meg kjennes det mest risikabelt å gå. Selv om hodet lenge har skjønt at selve organisasjonenDen norske kirke ikke kan være det fellesskap jeg søker, har det tatt tid for budskapet å virkelig nå hjertet og magen.Et av kortene faller ut av boken. En engel og en liten jente. Jeg husker det godt. Fikk det en gang jeg var med mormor på sabbatsskolen. Den skrukkete stjernen øverst til venstre vekker noe varmt og sårt, og jeg tenker at den engelen neppe er så nøye på akkurat det med medlemskapet. Fortsatt er jeg engstelig, men jeg kan ikke vente lenger. Det holder nå.
Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Lyset som aldri tar slutt

Nini Stoltenberg (1963-2014). Jeg lurte lenge på hvor alt lyset i henne kom fra. Til slutt skjønte jeg det.

Den glatte, barberte, slanke, brune og seksualiserte kroppen ligger rundt oss som en klam tåke

Jenny Jordahl skriver og tegner om sin sommerkropp 2014 (og vinterkroppen 2013).

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer