Leserne diskuterer dagens kronikk i Debattcentralen. Si din mening du også.

FRYKTER Å BLI ENSOM. "Hvorfor har jeg ikke kontroll? Jeg prøver så inderlig å få ting til å henge sammen, men hvor skal jeg begynne? Jeg ser tilsynelatende lykkelig ut, men jeg vet innerst inne at ingenting vil gå min vei. Jeg har lyst å bryte ut, og komme meg vekk fra familien. Men tør jeg det? Blir jeg her, må jeg leve som en løgner, for jeg blir aldri akseptert slik jeg er. Drar jeg, frykter jeg at jeg kommer til å ende opp enda mer ensom enn det jeg er i dag".

Sårbar, rådvill og alene.

Disse ordene er mine egne, og jeg fant dem rablet opp ned på siste side i en gammel dagbok, skrevet for nesten fem år siden. Det var en vinterkveld i mars, og jeg må ha vært femten år gammel.Jeg skrev fordi jeg var sårbar, rådvill og alene. Jeg skrev fordi jeg ikke hadde noen å snakke med. Men aller mest skrev jeg for å få utløp for desperasjonen, fortvilelsen og skammen som tvang meg til å senke blikket når jeg så meg selv i speilet. Jeg var en muslimsk gutt, og jeg likte andre gutter. Jeg var homofil.I dag er jeg 20 år gammel, og fortsatt homofil og muslim. Og pakistaner. I løpet av de fem siste årene har det vært få, men til gjengjeld enorme forandringer i tilværelsen min. Den største: Jeg ber fortsatt til Gud hver eneste dag, men jeg har sluttet å be om å slippe å være homo.

Slik Gud har skapt meg.

Jeg aner ikke hvor mange netter jeg har grått og spurt hva galt jeg har gjort siden jeg fikk en slik enorm byrde tredd over meg. Langt flere netter har jeg lukket øynene og tenkt på jenter, jenter og mer jenter og håpet på at det skal gjøre noe for meg. Men nå gjør jeg det ikke lenger, fordi jeg har klart å forsone meg med legningen min. Jeg er slik min Gud har skapt meg.Det er også derfor jeg skriver dette personlige innlegget om meg selv, for å fortelle min historie. For å fortelle at vi homofile muslimer fins. Riktignok i skyggene. Men vi fins.

Tabubelagt og ikke-eksisterende.

Hvorfor står jeg ikke frem? Som jeg ofte forteller meg selv, å rasjonalisere overfor foreldrene mine at jeg er homofil, og bli akseptert, er like meningsløst som å overbevise dem om at jeg skal flytte til solen. Det fins ingen logikk i det.Grunnen er nok først og fremst at homofili som seksuell legning er tabubelagt og ikke-eksisterende i pakistanske samfunn og pakistansk kultur.Islam tar i det minste stilling til temaet. I Koranen er det vers som er tolket dithen at homofili er synd og ulovlig, og mange vil trekke frem disse versene for å rettferdiggjøre sitt syn. Men det er langt flere vers i Koranen som snakker om mangfold, nestekjærlighet, aksept, og friheten til å være seg selv.

Hvorfor er jeg skapt slik?

Det er disse versene jeg klamrer meg til som muslim. Hvorfor har Gud som er perfekt skapt noe han ikke selv godkjenner? Eller for å snu på argumentasjonen: Hvorfor vil jeg velge å være homofil, når jeg er klar over problemene og utfordringene det byr på? Og et desto viktigere spørsmål: Hvorfor fortsetter jeg å være homofil når jeg er fullt klar over at det innebærer at jeg en dag kan miste familien min?For det er det jeg gjør. I verste fall kommer familien min til å kutte kontakten. Og for å forhindre at det skal skje, er jeg villig til å strekke meg langt. Akkurat nå aner jeg ikke om det betyr at jeg kommer til å gifte meg, og dermed forbli skjult for resten av livet. Men det er et etisk dilemma, først og fremst hvis jeg tenker på kvinnen jeg eventuelt gifter meg med. Fortjener ikke hun bedre enn en mann som fysisk er til stede, men som følelsesmessig tilhører, og lengter etter en mann? En annen ting er lojalitetsfølelsen overfor foreldrene mine. Et av de sterkeste elementene i pakistansk kultur er storfamilien og samholdet. Det innebærer at når foreldrene mine blir eldre og trenger å bli tatt vare på, har jeg som eldst i søskenflokken et forsørgeransvar overfor dem. Det ansvaret vil jeg mer enn gjerne oppfylle, vel vitende om at hvis jeg står frem, mister jeg med all sannsynlighet den muligheten.

Undertrykke seg selv.

Klissete tenåringsromaner om forelskelse slutter ofte bra. Først ler jenta og gutten. Så krangler og gråter de. Til slutt ordner de opp. Og på siste side ligger de i sommergresset og holder hverandre i hånden mens de blåser tyggisbobler. Jeg skulle ønske at også alle homofile muslimer var garantert en lykkelig slutt. Men dessverre er det mange unge kvinner og menn som i møtet mellom legningen deres på den ene siden, og kulturen, religionen og lojaliteten overfor familien på den andre siden snurper igjen munnen og undertrykker den de er. Kanskje er jeg en av dem?Heldigvis har jeg et trygt nettverk med mennesker rundt meg som støtter meg uansett hva jeg gjør. Men hva med dem som ikke har en trygg hånd på skulderen? Er det her storsamfunnet og politikere har et ansvar? Barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem har engasjert seg i temaet gjennom prosjektet "Homo på café, hetero i moské", men så langt har jeg hverken sett eller hørt noen resultater. Og det overrasker meg ikke.

Imamer uten tyngde.

Karita Bekkemellem og Arbeiderpartiets homonettverk begikk en stor feil da de oppfordret imamer og muslimske ledere til debatt. Når skal det gå opp for det norske samfunnet at imamene ikke har den tyngden de blir gitt?Særlig når det gjelder et så sensitivt tema som homofili og islam, hvorfor tyr man til en gjeng konservative oligarker som bare er opptatt av å sitte i sitt moralske høysete og utøve makt uten å vite hva som rører seg i hodene til oss unge, som er islams fremtid?

Hva gjør politikerne?

I denne debatten er det uhyre viktig at de mer liberale kreftene i muslimske og innvandrermiljøer fører an. Og de liberale er i mine øyne politikerne med innvandrerbakgrunn. Så jeg oppfordrer dere: Tør noen hjelpe oss, og det med ærlige hensikter? Saera Khan? Du har markert deg som en forkjemper mot tvangsekteskap, senest med forslaget om aldersgrense ved ekteskap. Hva vil du gjøre for oss muslimske homofile, som også ønsker å velge partner selv?Khalid Mahmood? Du ble drapstruet etter at du fortalte at det er sentrale personer i det muslimske miljøet i Norge som er homofile. Tør du trosse truslene, og fortsette å skape en debatt rundt islam og homofili?Afshan Rafiq? Du og mannen din levde med trusler i flere år fordi dere elsket hverandre. Fortjener jeg også å være sammen med den jeg elsker?Og Akhtar Chaudhry? Abid Raja? Nadeem Butt i Antirasistisk Senter? Jeg utfordrer dere, vel vitende om at veien er tøff og motstanden stor. Det kjenner jeg på kroppen hver dag.

Homofile har selv fordommer.

For ikke bare blir jeg fremmedgjort i min egen kultur og religion; som pakistaner og muslim møter jeg også fordommer blant norske homofile, som stiller seg uforstående til at jeg er en stolt pakistaner og stolt muslim selv om jeg er homo. Så tøft er det at jeg ofte tenker på hvor deilig det hadde vært å sovne og aldri våkne opp igjen.Jeg har en drøm om å bli akseptert. Jeg har en drøm om at pakistanere og muslimer skal forstå at vi homofile ikke har valgt å være homo. Vi er sånn. Og er det noen som har muligheten til å øke aksepten rundt homofili, er det unge muslimer og unge pakistanere. Det er vi som er fremtiden, det er vi som står for de mest liberale kreftene i miljøene våre. Vi kan klare å omvende tabuet og stigmaet som er knyttet til homofili i islam og pakistansk kultur.Leser du dette, sørg for å sende det videre til familie, venner og bekjente, og snakk om det.Jeg krever bare at vi muslimer tør diskutere problemstillingen, at vi tør se kritisk på den generelle oppfattelsen av homofili i islam og at vi istedenfor i å dømme hverandre lar Gud ta hånd om eventuelle syndere.Det er på tide at vi reagerer, for her er det snakk om liv og død for andre unge muslimer.

Forfatteren har bedt om å få være
anonym.
Kronikken er en av syv premierte i
Aftenpostens kronikkonkurranse,
i tillegg til de tre prisvinnerne.

Leserne diskuterer dagens kronikk i Debattcentralen. Si din mening du også.