Klar for Generasjon fremtidshåp

«Jeg husker natten til 23. juli. Vi var noen venner som utvekslet midlertidige mobilnumre. Det var en felles e-post som gikk til en vennegjeng. Noen av dem svarte aldri.»

Slik skrev den 19 år gamle AUF-eren Prableen Kaur på Aftenpostens Si ;D-side 22. juli i år. Ett år tidligere var hun på Utøya. Hun er en av dem alt egentlig handler om i 22. julisaken: De drepte, de etterlatte, de overlevende. Saken handler mer enn noe om hvordan samfunnet skal møte terror og bekjempe politisk ekstremisme.

En ny retning

Ser vi omrisset av en ny generasjon av norske ungdomspolitikere som ikke bare var de hardest rammede ofrene for terroren, men som også peker ut en retning for norsk politikk? Det vet ingen.

Temaet er iallfall aktuelt disse ukene: I går skrev vi om dokumentarfilmen Til ungdommen, som har première neste uke, med fire ungdomspolitikere før og etter 22. juli i hovedrollene. Om noen dager utgis debutboken til Prableen Kaur, en selvbiografi med tittelen Jeg er Prableen.

Massemorderen hadde som mål å utslette en hel generasjon unge AUF-ere på Utøya. «Generasjonen som reiste seg», var overskriften på Prableen Kaurs allerede siterte kronikk.

Hvilke endringer?

Er det i det hele tatt mulig å si noe om hva som har skjedd i - og med - ungdomspolitikken og ungdomspolitikerne i Norge etter 22. juli i fjor? Det er for tidlig å være sikker, men her er noen foreløpige svar:

Etablerte politikere gir trolig de unge mer oppmerksomhet enn noen gang - de tas på alvor, hvor unge de enn måtte være. Nylig avgått generalsekretær i AUF, Tonje Brenna, er blitt politisk rådgiver for statsminister Jens Stoltenberg. Og en av Aps stortingsrepresentanter, Gunn Karin Gjul, hadde en konkret begrunnelse da hun trakk seg fra å bli nominert til fast, «sikker» plass forleden: «Jeg trekker meg for å rydde plass til 22. juligenerasjonen. De har en fantastisk evne til å kjempe for sine ideer og visjoner - til tross for det de ble utsatt for».

Unge politikere har stått mer prinsippfast på demokratiske og rettsstatlige idealer enn andre. De sakliggjør politikken, men gjør den ikke tannløs, og de har skjønt at motstand er en bedre strategi enn taushet.

Et nytt alvor

Dessuten har de unge politikerne vært med på å gjøre politikk til en enda alvorligere sak. Demokrati og ytringsfrihet har vist seg å være skjørere størrelser enn noen trodde. Jeg ser også en tendens blant unge politikere til ikke å bruke all energi på å terpe på forskjellene og det som skiller de norske partiene. Det er relativt lite sett i en internasjonal sammenheng. Da blir det også energi og tid til å tenke bredere ideologisk og verdiorientert på det som ligger «under» og «over» partipolitikken - på de større, lengre utviklingslinjene: Hva slags samfunn skal vi skape?

Turban fra hun var tolv

Prableen Kaur er ung, men legger frem en sterk historie. Jeg er Prableen er en av de fineste og viktigste bøker jeg har lest på lenge. Hun er yngste bystyremedlem i Oslo og har gått en ikke helt kort vei dit: Datter av indiske innvandrere, kraftig mobbet som skoleelev, begynte med selvskading. Så ble hun praktiserende sikh og fikk lyst til å bruke turban som likestillingssymbol. Som 12-åring tok hun den på. Samtidig kom de første drapstruslene, og mobbingen på skolen tiltok.

I stedet for å trekke seg tilbake, grep hun makten til å definere seg selv, rettet energien utad og gikk inn i politikken. Hun ble leder i Grorud AUF, så nestleder i Oslo AUF. Siden 2009 har hun vært skribent på Si ;D-siden i Aftenposten og også skrevet debattinnlegg og kronikker. Om hvor viktige skolenes rådgivere er for unges utdanningsvalg, hvordan ivareta kvinner etter en voldtekt, omsorg for etterlatte ved selvmord, datalagring, religiøse hodeplagg, barnevernets svake sider osv, osv.

«Skjøt de rundt meg»

Jeg var i kontakt med Prableen Kaur dagen etter terrorhandlingene. Da publiserte vi på nett hennes blogginnlegg om det hun hadde opplevd. Det gikk verden rundt, trolig med flere millioner lesere. Innlegget skrev hun få timer etter å ha sett og opplevd ting ingen skal se eller oppleve. Hun overlevde ved å spille død, fysisk omgitt av drepte politiske venner ved Pumpehuset på Utøya: «Han ladet. Skjøt mer. Ladet. Skjøt de rundt meg.»

Jeg har møtt mange ungdomspolitikere det siste året. For noen uker siden besøkte jeg AUF i Akershus på sommerleir på en folkehøyskole for å snakke om å skrive i avis. Jeg møtte en forsamling proppfull av energi og diskusjonslyst - og saker. Det var politisk arbeid på høytrykk og med humør. Her kan det ikke være mange fra Utøya, tenkte jeg et kort øyeblikk, som utenforstående. Etterpå sjekket jeg noen av navnene på deltagerne. Mange av dem hadde såvidt kommet fra Utøya i live.

Når det er sagt: Mange overlevende sliter med store ettervirkninger. Noen har forlatt politikken, kanskje for godt.

Økning for ungdomspartiene

Samtidig har enda flere kommet til. Den totale deltagelsen i lokalvalgene i fjor høst var like lav som vanlig. Men deltagelsen i skolevalgene ble rekordhøy, og de politiske ungdomspartiene har opplevd kraftig tilstrømning. Og slett ikke bare AUF, som alene fikk 4000 nye medlemmer i fjor.

Hvordan forsterke denne trenden? Kanskje bør prøveordningen med stemmerett for 16-17-åringer bli permanent. Og kanskje bør norske skoler slutte med å «premiere» politisk engasjement med fravær på vitnemålet.

Vil det vare?

Fremtiden ligner bedrøvelig ofte mer på fortiden enn samtiden vil ha det til. Det er tenkelig at 22. juligenerasjonen, når den får makt og posisjoner, annekterer alle den etablerte partipolitikkens uvaner og svake sider. Men jeg tror ikke det.

Ikke så lenge det finnes 19-åringer som Prableen Kaur og flere som henne.

For det virker som om ikke få av dem prøver å leve opp til samme motto som Kaur har gitt boken sin. Det er et sitat fra sangeren Rebekka Karijord, og kanskje er det et godt motto for ung politisk innsats i et Norge som greier å leve med åpne konflikter, men som bruker sin sterkeste evne til selvkritikk for å løse dem:

«I’m gonna take that fear and wear it like a crown.»