Klemmetyranniet

Vel en uke er gått siden Trond Giskes 40-årsmottagelse. Endelig kan norske menn begynne å oppføre seg naturlig igjen. Statsministeren avviste Trond Giskes forsøk på å gi - ellerfå- velkomstklem. I flere dager tjafset så mediene uhemmet på menns kroppsfølelse og forsøkte å trenge seg inn i deres sjelsliv på en særdeles uappetittlig måte.Påstanden "Trendy med manneklem" på VGs førsteside dagen etter, var bare en forsiktig start på manneplageriet. Ord som "keitete" og "pinglete" lød, men det var da avisen og helgens talkshows rullet inn sexologeneat det virkelige griseriet begynte. Klemming av andre menn var ikke bare blitt et spørsmål om mot, stil eller modernitet. Det ble plutselig også et spørsmål om å være "avslappet på sin seksualitet" og ikke henge igjen i "homofobien", som daglig leder Per Kristian Dotterud i Reformressursesenter for menn uttrykte det. Hva et reformressurssenter for menn er, må fuglene vite, men trendy er det åpenbart, nærmest til det krampaktige og helt klart til det bevisstløse. Dets daglige leder virket ikke som han leste underteksten på hele VG-saken. Der larmet nemlig den systematiske ryktespredningen fra noen år tilbake. Hviskekampanjen om at Jens Stoltenberg skulle ha flyttet hjemmefra på grunn av et homofilt forhold. Hvis han etter den trekker en klar grense ved klemming av menn foran kamera, er det en høyst forståelig vane det er all grunn til å respektere. Ville ikkeklemmingen overhode vært en sak om ikke ryktet hadde ligget i bakhodet?

Andre tolkninger.

Trass forhistorien, lot sexologene seg altså bruke til å herje med Jens. Dotterud sier imidlertid noen ord om seg selv som åpner for alternative og helt ubelyste tolkninger av ikkeklemmen, tanker som kunne fått det til å ringe bjeller både hos ham og andre. Sexologen klemmer nemlig ikke i yrkessammenheng. Det ser han som uprofesjonelt. Kontakt mellom mannekinn har altså ikke bare med varme, vennlighet og avslappet seksualitet å gjøre. Klemmekrav handler også om det mange kvinner har visst i årevis, om definisjonsmakt, om å bygge seg opp, om kontroll og invadering av kroppslige grenser.I uken som har gått, er det påstått at kvinner har lettere for å klemme. At klemming mellom menn og kvinner er en mer avslappet sak. Det føltes ikke slik alle de gangene mannlige intervjuobjekter forlangte klemmer i jobbsituasjoner der jeg følte meg vel med en respektfull distanse. Det har heller ikke føltes slik de gangene profesjonelle kontakter plutselig og ganske overrumplende fanget meg inn i armkroken da en av hans kollegaer dukker opp.

Show off.

Ikke sjelden har jeg hørt rykter om kvinnelige kolleger som viser seg å bunne i at en mannlig kontakt gjennom klemming har klart å sende ut signaler om adskillig større intimitet enn det journalisten mente fantes.Klemmesaken kunne derfor vært vinklet minst like interessant på Giskesforsøk på å klemme Stoltenberg, som på den sistes manglende lyst til å klemme Giske. Den dyktig merkevare- og nettverksbyggende kulturministeren forsøkte å få oss til å tro noe om en vennskapelighet, mens statsministeren sa fra om at han var i sin underordnedes 40-årsmottagelse. Selv om 40-årsmarkeringer vel er et relativt nytt fenomen i regjeringssammenheng, var ikke dette en privat fest, men en anledning såpass offisiell at pressen var til stede. Det private er politisk var et slagord i kvinnebevegelsen på 1970-tallet. Det fikk både smertefulle og positive følger, men det betyr ikke at politikere måoppføre seg høyst privat når de er på jobb. I Russland og Frankrike kysser og omfavner politikere hverandre når de kommer til. Hos oss holder det heldigvis med god blikkontakt og faste håndtrykk. Hvor galt det kan gå når grensene brytes, så vi i den forrige regjeringen. Forsvarsminister Kristin Krohn Devold klarte overhodet ikke å holde en fornufts- og tillitsbevarende distanse i offentlige møter med sin amerikanske kollega Donald Rumsfeldt. Stoltenberg bevarte selvrespekten adskillig bedre overfor sin blitzbelyste kulturminister. Han ga ikke etter hverken for klemmepress eller intimitetstyranni, for å bruke et annet ord på utviskingen av det befriende skillet mellom offentlig og privat.

Giske og hans venner.

Det er med andre ord ikke bare å klemme i vei. Selv for "trendy" menn som Trond Giske, som ifølge sexologen ikke er "redd for å spille på et bredt spekter av sin seksualitet", i likhet med "sine venner Ari Behn, Kåre Conradi og kronprins Haakon". Hvordan sexologen vet alt dette om Giske og hans venner, er et interessant samtaleemne. Statsministerens holdning til kroppskontakt i yrkessammenheng, synes jeg imidlertid vi skal si oss fornøyde med og gå videre.