Krevende og vakker lytting

Vi har en arena for store opplevelser. Leif Ove Andsnes og Mahler Chamber Orchestra har gitt solid fraspark for sitt samarbeid. Unge musikere fra Venezuela begeistrer som før i samspill med norske kolleger.

Parallelt er det mulig å velge en annen historie, fortalt av inviterte kuratorer. Maja Ratkje har ansvar for fem konserter i serien Voices that Matter. Peter Herresthal har kuratert to Danske nedslag. Som komponist og utøver har de nær kontakt med musikken, en kjennskap til konsertformen fra innsiden. Som gjester har de større rom for å ta risiko. Slik er det overraskende at de eksperimenterer relativt lite med nettopp form.

Med tro på musikken

Det er et plausibelt standpunkt at musikken bør få tale for seg selv. Som i Herresthals serie, der danskenes store komponist Per Nørgård har vært dreiepunkt. Strykere fra Stavanger Symfoniorkester har vevet sømløse overganger mellom renessansemusikk, Carl Nielsen og Nørgårds fiolinkonsert, sistnevnte poetisk tolket av Herresthal. Vi har også fått kjennskap til komponistens kammerverk, der Nørgård tegner tablåer mer enn han skaper utvikling. Begge deler er krevende - og vakker - lytting.

Maja Ratkjes musikk kan også være krevende i den grad at den ber om en åpen lytter. Som utøver i den første konserten har hun gitt oss en sterk, meditativ opplevelse, om ikke akkurat stillferdig.

Lydnivået veksler fra det intime og sårbare mot det til tider ubehagelige. Det samme gjør HC Giljes visuelle uttrykk, med enkle virkemidler, av lysfirkanter, som bygges opp og ned i suggererende mønstre. Et sedvanlig festspillpublikum som forviller seg hit, får noe annet enn det vante.

Utgangspunktet for serien er spenstig: Ratkje vil vise frem kunstnere med samfunnsengasjement. Selv har hun ytret et standpunkt mot Statoil, men for neste konsert har ikke gambeensemblet Fretwork kommet med noen ytring. Snarere spiller de skjør musikk. Et uttrykk som ikke er lydsterkt og som krever konsentrasjon. En tidligmusikk som tør bane veien helt frem til det nye.

Å sette preg

Det kan tolkes som en ytring i seg selv. Samtidig krever det mer av begge serier - av det jeg har sett til nå - å sette et preg i en festspillsammenheng. Plassert parallelt med de store hendelsene blir de fristende å velge bort.

Debatten mellom bredt og smalt er ikke særlig lett. Slik festspillprogrammet står i dag, mener jeg publikum litt for lett kan unngå å komme i kontakt med noe av dette vi kaller for smalt: Å møte noe nytt. Når disse konsertene skilles ut, blir det kan hende også litt for enkelt å komme unna den store utfordringen det er å formidle det smale.

Delikat møte

Et sterkt bilde så langt i festivalen er uansett en tilårskommen Nørgård ved klaveret. En komponist som liketil går inn i sitt eget verk, åpner både det og instrumentet og skaper en lys og egen, skinnende klang. Et delikat møte mellom konsonans og dissonans, et magisk stykke tid; kort sagt en opplevelse jeg unner flere å få med seg.

Øvelse. Festspillene i Bergen gir plass til både bredt og smalt. Det kan være krevende.