Krig mot sin hensikt

IRAK LIGGER i ruiner. Libanon ligger i ruiner. Gazastripen ligger i ruiner. Fredsprosessen i Midtøsten ligger i ruiner.Noe har gått forferdelig galt med USAs forsøk på å skape et "nytt Midtøsten".De som til nå synes å ha tjent på det, er krefter som amerikanerne nettopp søker å undertrykke. Kanskje er det en sammenheng her.

Utløser.

Ofte er det slik at væpnede konflikter tjener som en slags katalysator - de utløser eller forsterker tendenser som ikke nødvendigvis har noe direkte med konflikten å gjøre.Seksdagerskrigen i Midtøsten i 1967 gjorde slutt på det som er blitt kalt "arabernes kalde krig" - striden mellom konservative og radikale regimer. Den ga også dødsstøtet til den politiske nasserismen, oppkalt etter Egypts daværende leder, Gamal Abdel Nasser.Oktoberkrigen i 1973 falt sammen med en kraftig økning i oljeprisen og bidro til å styrke det som blir kalt petro-islam, de konservative arabiske Gulf-statenes økonomiske og religiøse innflytelse i hele Midtøsten.

Libanon.

Det er selvsagt altfor tidlig å fastslå hva som kan bli de langsiktige følger av Israels militærkampanje i Libanon, en kampanje som har vært ført med full amerikansk støtte. Men ved å ta for oss reaksjonene både i dette landet og i resten av den arabiske verden, er det mulig å trekke noen foreløpige konklusjoner.Etter at medlemmer av Hizballah-militsen den 12. juli utløste krisen ved sitt angrep mot en israelsk militæravdeling, gikk flere arabiske land klart ut mot organisasjonen.Land som Saudi-Arabia, Egypt og Jordan tok avstand fra angrepet og mente underhånden at det ville være katastrofalt dersom en liten militsstyrke i et lite arabisk land skulle kunne utløse en krise som truet med å kaste hele regionen ut i krig.

Støtte.

Selv Libanons regjering under statsminister Fouad Siniora skal i all stillhet ha uttrykt ønske om at Israel ville fullføre jobben og uskadeliggjøre Hizballah som militær maktfaktor.Samtidig kunne israelske talsmenn fortelle om en angivelig strøm av fortrolige henvendelser fra flere arabiske land med støtteerklæringer og håp om fremgang i krigen mot militsen.Den vanlige oppfatningen blant både politikere, diplomater og observatører i Jerusalem etter krisens første uke, var således at statsminister Ehud Olmerts regjering ville få relativt frie hender til å sette Hizballah ut av spill.

Protester.

Dette utspilte seg mot et bakteppe av protester og demonstrasjoner til fordel for Hizballah i flere arabiske land. Disse protestene var først spede, men har tiltatt i styrke etterhvert som tapstallene har økt i Libanon.Det toppet seg i helgen, etter massakren i den landsbyen Qana, der minst 54 sivile libanesere ble drept - godt over halvparten av dem barn - i israelske angrep mot angivelige Hizballah-posisjoner.Protestene ble så kraftige at ingen arabisk leder kunne overse dem. Fordømmelsene kom da også - fra Saudi-Arabia, fra Jordan, fra Egypt - nettopp de statene USA regner som sine beste venner blant araberne.Selv Libanons vestligorienterte statsminister Siniora rykket ut med en støtteerklæring til Hizballah, så vel som til bevegelsens leder, Hassan Nasrallah. Der uttrykte han "takknemlighet" for at de "ofrer sitt liv for fedrelandet".Som en Midtøsten-kjenner sa det da denne erklæringen ble kjent: Det er ikke lett å være USAs venn i den arabiske verden for tiden.

Mot hensikten.

Allerede på et tidlig stadium av krisen spådde kommentatoren Nicholas D. Kristof i The New York Times at israelerne i denne militærkampanjen ville "skape flere terrorister enn de klarer å drepe". Hans kollega Paul Krugman fulgte i går opp med å skrive at Israel for sin egen skyld må "stanse en bombekampanje som gjør dets fiender sterkere, og ikke svakere".Her er vi ved noe av kjernen i problemet.I stedet for å bygge opp under de moderate krefter i araberverdenen, har Israel og USA svekket dem. Samtidig nekter de å føre en reell dialog med sine egentlige motstandere - Hizballah i Libanon og Hamas i Palestina, foruten regimene i Damaskus og Teheran.Med rette eller urette fremstår dermed disse bevegelsene og regimene som de egentlige forsvarere av arabiske og muslimske interesser - i motsetning til de ledere som er rede til å kompromisse om mulige løsninger.- Folk er lei av å bli behandlet som dyr, sa den jordanske kommentatoren Rami G. Khoury da libanesere av alle religiøse og politiske avskygninger søndag protesterte mot massakren i Qana. Det er en observasjon som både israelere og amerikanere bør legge seg på hjertet.