Krim i urent farvann

Når en veletablert og seriøst arbeidende krimforfatter roper opp om sedenes forfall i en engang høyt elsket sjanger, er det duket for en av de mange forutsigbare debattmekanismene i norsk litterær offentlighet. Han vil bli vennlig, men bestemt motsagt fra forlagshold, som pukker på at samtidskrimmen er overmåte variert og at alle utenlandskontraktene er et ugjendrivelig sannhetsbevis for kvalitetsbevisst repertoarpolitikk. Legger vi en slik rituell posisjonering til side og forsøker å belyse kjernen i Dahls utspill, er sannsynligvis strukturelle trekk i bokbransjen som sådan et fruktbart sted å starte.

Behovstilfredsstillelse

Det kan herske liten tvil om at forlagene, i en forståelig og i og for seg prisverdig iver etter å tekkes de store kjedenes bokråd, som i praksis bestemmer royaltyutbetalingene til samtlige norske skjønnlitterære forfattere ned til minste desimal, fokuserer på lettsvelgelige bøker, deriblant krim. Men ikke all slags krim. Ikke den krimmen som betrakter språket som en ren transportetappe på intrige-utrullingens slagne landevei. Ikke den krimmen som setter sin ære i å gi leserne noe å bryne seg på, tematisk og formmessig.

Denne kjerringa mot strømmen-krimmen har mildt sagt dårlige vekstvilkår i dagens kulturelle klima, der den øyeblikkelige behovstilfredsstillelsen er konge på haugen.

Kjønnsproblematikk

Les også

- Krim er den nye legeromanen

- Sjangeren blir mer og mer banal, sier Kjell Ola Dahl som gir seg som krimforfatter.

Noe såpass betent som kjønnsproblematikken må også løftes frem. Krim er blitt den nye legeromanen, sier Dahl. Mulig det, men for min egen del vil jeg snarere hevde at krim er blitt den nye chic lit-litteraturen. Det har oppstått en hel flora av tanketom, språkslapp pludrekrim skrevet av kvinnelige forfattere skreddersydd for et utelukkende underholdningstørstende kvinnelig publikum, med Camilla Läckberg som et paradeeksempel. Og for å gjenopprette kjønnsbalansen er den ubegripelig vinneren av Bokhandlerprisen, Jan-Erik Fjell, nesten et skrekkens eksempel. Så kan man innvende: So what? Hvorfor er det et problem? Svar: Bare i den grad den slags eklatant triviallitteratur fortrenger den ambisiøse litteraturen. Det er her Dahl kommer inn som en ridder av den bedrøvelige skikkelse, en forfatter som gang etter gang leverer kriminalistisk merkevare uten å få den kommersielle uttellingen han vitterlig fortjener.

Journalistenes inntog i krimfeltet er et annet moment i forlengelsen av Dahls sorgarbeid. Det kan virke som om Norsk Journalistlag har vedtaksfestet at ingen norsk nyhetsjournalist kan gå i graven før vedkommende har publisert minst én kriminalroman. Det er mye godt å si om journalister, og en av dem, Olav W. Rokseth, skrev sågar en av fjorårets mest minneverdige krimbøker, men vanligvis er det er et kvantesprang fra en refererende, saksrettet stil til en fullverdig litterær en.

Da står en igjen med den hoggestabben et forlag alltid vil være, og i dette tilfellet er tilveksten til krimsjangeren tungen på vektskålen. Det påhviler redaksjonene et tungt ansvar for å rekruttere med hard hånd, slik at krim ikke i enda større og mer tragikomisk grad befester seg som et lavterskeltilbud som hvem som helst mener å ha en legitim grunn til å hoppe på, tilsynelatende uten annen motivasjon enn å sprite opp CV-en.

Farvel. Kjell Ola Dahls farvel til krimlitteraturen kan med fordel leses som historien om hvordan den ble et ukritisk lavterskeltilbud.