La festen begynne!

- Hadde klaging vært en olympisk øvelse, hadde vi vunnet gull, sukket en frustrert kulturminister.

Oppkjøringen til OL har vært en eneste lang klagesang. Mens regnet har pisket ned på gater og torv, har britene bedrevet selvpining i verdensklasse. Klagekoret har økt proporsjonalt med antall millimeter nedbør. Britene har rast mot den militære beleiringen av London, pampenes VIP-filer, antirakettskyts på hustakene, kaos på undergrunnen, vanvittig pengebruk og latterlige sponsorregler som vil nekte tilskuere å gå med Pepsi-T-skjorter fordi det kan fornærme den offisielle sponsoren, Coca-Cola.

Mer har lykkes enn mislykkes for britene – fra de kapret arrangementet foran erkefienden Paris i Singapore i 2005 – og frem til dagen i dag

Klagesang

Disse ukene har vært som å tre inn i en dysfunksjonell fremtid hvor Storbritannia er styrt av en militær junta, ledet av Ronald McDonald, skriver Andrew Rawnsley, OL-kritisk kommentator i The Observer.

En frustrert londoner tvitret følgende: «Det føles som om noen andre holder et kjempeparty i leiligheten vår, med en sinnssyk inngangsbillett. Selv er vi blitt stengt nede i kjelleren...»

For oss som lever av å rapportere og forstå det samfunnet vi lever i, har det vært lærerike uker. Den preolympiske klageøvelsen britene har bedrevet, har vært en sosiologisk studie i nasjonens folkesjel. Britene har gått med sjelen utenpå.

Men under klagingen og kynismen er det likevel en inderlig stolthet. Og patriotisme. Men den måles ikke lenger i erobringer, kolonier eller olympisk stormannsgalskap.

- På grunn av sin fortid, bærer britene sin patriotisme med varsomhet, skriver Times’ kommentator, Rachel Sylvester.

Nå handler det om anstendighet, ikke forfengelighet. Britene er jo ikke ukjent med aristokrati og overklasse. Men den er diskret, ikke vulgær som det moderne olympiske sponsorsirkus og dets pompøse nomenklatura. Dette landet elsker ironi, men hater selvskryt og sjåvinisme. Og ironi viser styrke og ydmykhet på samme tid. Imperiets barn er blitt voksne.

Ilden tent

Så, denne uken, kom endelig solen og varmet opp britene. Bokstavelig talt. London er pyntet til fest. Vimpler og flagg vaier fra gater og torv i hver eneste bydel. Fasader er malt, nye blomster er plantet i kassene utenfor den lokale puben - og de olympiske ringer troner majestetisk fra London Bridge.

I går kveld ble den olympiske ild tent. Åpningsseremonien ble trolig sett av over fire milliarder mennesker. I dag vil britene være over seg av stolthet og begeistring.

Seremonimester og filmregissør Danny Boyle visste fra første stund hva han ville formidle: «Et bilde av oss selv som nasjon». Her nyttet det ikke å flotte seg med noe britene ikke var. Ingen vits i å konkurrere med Beijings storslåtte åpningsseremoni, og dens kliniske perfeksjonisme og militære presisjon. For briter er ikke kinesere.

Moderne og moden

I stedet ville han vise at Storbritannia er vokst frem som en moderne og moden nasjon, dog langt fra perfekt. Gjennom kriger og kriser. Erobringer og kolonialisme. Industrialisering og innovasjon. Klassekamp og fremvekst av velferdsstat. Innvandring og multikulturalisme. En seremoni like uforutsigbar, kontrastfylt og innovativ som britene selv. Dronning og Sex Pistols, Beatles og Shakespeare, cricket og rugby, afternoon tea og øl, hooligans og bowlerhatt.

Da fyrverkeriet lyste opp over London ved midnatt, følte mange at de endelige hadde klart å «ta lekene tilbake». Etablere sitt eierskap til galskapen. Derfor er det å håpe at britene nå slipper opp festbremsen, og kaster seg inn i festen. Det er tross alt mer å feire enn å klage over. For det er mer som har lykkes enn mislykkes for britene - fra de kapret arrangementet foran erkefienden Paris i Singapore i 2005 - og frem til dagen i dag.

Den vanskelige tiden etterpå

Når ilden slukkes om to uker, vil IOC-sjef Jacques Rogge avlevere de sedvanlige fraser om hvilket fantastisk mesterskap dette har vært. Kanskje «the best games ever». Kanskje ikke. Det spiller ingen rolle. For når alt kommer til alt, handler det ikke lenger om å vinne festen. Det er det som skjer etter festen du blir målt på. Det er de moderne olympiske lekers varemerke. Den magiske arven etter lekene.

Det var også dette som sikret britene mesterskapet denne julidagen i 2005, dagen før bombene smalt i London. Ideen om å bruke de olympiske leker til å løfte Londons fattigste, mest kriminelt belastede og forurensede områder ut av elendigheten var en edel tanke. Men daværende statsminister Tony Blair, Sebastian Coe og David Beckham, sistnevnte er selv oppvokst nordøst for byen, hadde mer enn luftige tanker på tegnebrettet. Det var en konkret pakke, forseglet med tidsplaner, penger og forpliktelser. De snakket om å inspirere en ny generasjon unge, og revitalisere et lenge glemt og neglisjert område. De ville gi innbyggerne bedre infrastruktur, bedre utdannelsesmuligheter og arbeid. Det skulle bli samme boligstandard som i resten av London - og bedre tilgang til sportsfasiliteter.

Arven

Svaret på om de lykkes, vil vi trolig ikke få før om en generasjon frem. Det kommer til å bli mange tøffe tak og mange tilbakeslag. Men det er lite som tyder på at arven etter London- OL vil lide samme skjebne som spøkelsesbyene Beijing eller Athen. For der var ambisjonene større enn fremtidsplanene.

Når ilden slukkes i London, vil det bli begynnelsen på en ny prosess, ikke slutten.

Deltagerlandsbyen skal bli til små leiligheter for folk flest. OL-parken blir offentlig park, og svømmehallen gratis og tilgjengelig for bydelens innbyggere. Mediesenteret har gjort avtale med teknologiselskapet iCity. 5000 nye jobber er sikret. Et nytt universitet er bygget. Kommunikasjonslinjer inn til sentrale London rustet opp, nye linjer er etablert.

Men fortsatt handler lokalbefolkningen på det nedslitte Stratford-senteret, mens turister går amok i nybygde Westfield. I bunn og grunn er det er et prosjekt for middelklassen. Men den bor fortsatt ikke i Øst-London.

Så det kommer til å bli mer klagesang. Men nå må londonerne bli med på festen. Så får de rydde tomflasker og brette opp ermene i september.