Lange dagers vei mot fornuft

Til slutt forsto både regjeringspartier og opposisjon at et klimaforlik kan være en fordel for begge når valgkampen begynner. Og Norge får en mer forutsigbar klimapolitikk.

De siste dagenes klimatautrekking internt og mellom regjeringspartier og opposisjon har vært en studie i politisk prøving og feiling. Det er store spenninger i klimapolitikken både regjeringspartiene imellom og blant opposisjonspartiene. Samtidig er det tungtveiende grunner for at partiene bør samle seg om en langsiktig og forutsigbar politikk som ikke blir revet fra hverandre ved første og beste regjeringsskifte. I går ettermiddag seiret fornuften.

Under forhandlingenes gang har partiene i sine offentlige uttalelser lagt størst vekt på å mistenkeliggjøre hverandre. Selv etter at enigheten var et faktum, klarte ikke alle å slutte med dette spillet. Arbeiderpartiets parlamentariske leder, Helga Pedersen, fant grunn til å fortelle at det var opposisjonspartiene som reiste seg og gikk da forhandlingene brøt sammen i forrige uke. Den virkelighetsbeskrivelsen er en helt annen enn den Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre presenterte i Stortingets vandrehall da bruddet var et faktum.

Kampen om regjeringsmakten neste år så lenge ut til å stå i veien for jakten på løsninger. Selv når miljøpolitikere og parlamentariske ledere forhandlet konstruktivt på bakrommet, etterlot de et inntrykk av at det er viktigere hvem man samarbeider med - og hvem man fryser ut - enn hva man samarbeider om.

Den kompliserende faktor var at det denne gang ikke var fullt så opplagt som for fire år siden at Frp skulle holdes utenfor. Den erkjennelsen gikk ikke inn hos de rødgrønne.

Frp på leting

Regjeringspartiene fryktet et inntrykk av at Frp av alle kunne bidra til å forbedre deres egen klimamelding. De insisterte på å slippe en brysom partner ved forhandlingsbordet, og de regnet med å få synliggjort de reelle motsetninger som fortsatt eksisterer mellom Frp og de andre opposisjonspartiene, spesielt KrF og Venstre, i klimapolitikken.

Men alt er ikke som før i Frp. Det foregår en nyorientering i klimapolitikken, anført av finanspolitisk talsmann Ketil Solvik-Olsen, men med partileder Siv Jensens stilltiende velsignelse. Solvik-Olsen har forstått at Frp ikke kan bli et troverdig regjeringsparti hvis det holder fast på at menneskeskapte klimaforverringer ikke er noen trussel for klodens fremtid. For denne gruppen Frp-ere ville medvirkning i et klimaforlik være en gyllen anledning til å flytte partiet ut av en uvitenhetsbasert isolasjon.

Muligheten foreligger fortsatt. Nå er det opp til Frp selv å avgjøre hvor mye av klimaforliket partiet vil være med på. De tre andre opposisjonspartiene sørget for at noen av Frps forslag fra første forhandlingsrunde ble med i forliket. I går sa Solvik-Olsen at de rødgrønne tydeligvis kan godta Frps politikk, men ikke deres ansikter. I dag kan han selv velge om de andres politikk eller deres ansikter er viktigst.

Høyre i skvis

For Høyre passet det dårlig at regjeringspartiene satte utestenging av Frp som betingelse for en ny forhandlingsrunde. Høyre liker ikke å måtte velge mellom Frp og de to sentrumspartiene. Det forstyrrer inntrykket av at regjeringssamarbeid mellom alle fire partiene er alternativ én.

Likevel valgte Erna Solberg å gå inn i forhandlinger med regjeringspartiene, vel vitende om at dette ville utløse kritikk fra Frp. Begrunnelsen var neppe bare at det var ryddigst av Høyre å holde fast ved et bredest mulig forlik, og at partiets kritikk mot Regjeringens klimamelding for å komme for sent og være for vag ville falle tilbake på Høyre selv hvis partiet nektet å forhandle.

Erna Solberg lar nå hensynet til den politiske hverdagen som vil møte henne dersom hun bli statsminister, styre en del av sine beslutninger. Etter en eventuell borgerlig maktovertagelse vil det være nyttig for Høyre å ha et klimaforlik på plass for å unngå sterke indre klimapolitiske rivninger. Legger man partiprogrammene til grunn, er den klimapolitiske avstanden mellom dagens fire opposisjonspartier minst like stor som spriket på rødgrønn side. Og Høyre lever nok godt med at SV trengte drahjelp fra dem for å kunne feire et klimaforlik.

Klimadebatten

Ap jublet minst for innholdet i forliket. Det kommer til å koste mer penger enn klimameldingen tok høyde for. Men også for det største regjeringspartiet ville det ha vært et nederlag å gå inn i valgkampen uten et slikt forlik. Det rødgrønne prosjektets troverdighet er i ferd med å bli så tynnslitt at SV måtte få en liten oppmuntring i en av sine hjertesaker.

Men det viktigste ved forliket er tross alt at Norge kan tale med en mer forutsigbar og troverdig stemme i internasjonal klimadebatt. At debatten her hjemme kanskje blir noe avdempet for en stund, er til å leve med. Klima kommer bare høyt på dagsorden i valgkamper når den internasjonale debatten skyter fart, slik den sist gjorde i 2007. Skjer det, vil ikke forliket stå i veien for en fornyet debatt her hjemme.

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.