Lydsporet til et tiår

Da jeg leste på twitter at Donna Summer er død, satte det en støkk i meg. Helt sant. Først skjønte jeg ikke helt hvorfor. Jeg har aldri møtt henne. Ikke vært på konsert heller. Det er lenge siden jeg har tenkt på henne, enda lenger siden jeg har spilt platene hennes. Og så tenkte jeg på Hot Stuff.

På mange måter ble Hot Stuff et slags lydspor til barndommen min. Storesøsteren min spilte den på full guffe i årevis. Slik husker jeg det, i alle fall. Noen ganger med åpen dør til jenterommet, andre ganger hørte jeg bare den spinkle lyden fra walkman-hodetelefonene hennes mens hun stirret fraværende ut av bilvinduet på vei til hytta.

Sittin' here eatin' my heart out waitin'

Waitin' for some lover to call

Mange år senere fant jeg singelen i en trekasse i et antikvariat i Oslo. Vinylen var fin, coveret litt slitt i kantene. Hun var pen, Donna Summer. Langt, bølgende hår. Halvåpen munn. Drømmende blikk. Allerede samme kveld tok jeg den med på en DJ-jobb, og oppdaget at denne singelen hadde en nærmest magisk effekt på flere enn meg. Ikke akkurat i introen, kanskje, der høres den nesten ut som en Kiss-låt. Kanskje ikke i de første verselinjene heller. Det tar litt tid før folk kjenner den igjen. Men så kommer det. Oi oi oi.

Lookin' for some hot stuff baby this evenin'

I need some hot stuff baby tonight

Her kommer de. Knekk i knærne. Vagge, vagge. Tenna på tørk. Folk strømmer ut på dansegulvet fra alle kriker og kroker. Alle kjenner refrenget, i det minste, og det er akkurat der magien ligger. Den har dramatiske akkorder, for all del, dansbare rytmer, jo, men det er teksten som er nøkkelen. Det derfor de er der. De er på utkikk etter noe hot stuff i kveld, og så er det plutselig ikke et komplisert spill lenger, det er bare å synge med, så øker sjansene betraktelig. Det føles i alle fall slik.

Lookin' for a lover who needs another

Don't want another night on my own

Luften er fuktig og varm. De kurrer og smiler. Brøler og søler. Gnir og danser. Guttene med armene i været, hoftene frem, skjortene klistret mot hårete overkropper. Damene med sprikende fingre. Bred benstilling i små, sorte kjoler. Blikket ned. Piskende hår, fra side til side.

Want to bring a wild man back home

I need hot stuff

I want some hot stuff

Det var det som var greia med Donna Summer. Hun traff planken perfekt. Hun ble dronningen av discoalderen. Manifestasjonen av 1970-tallets zeitgeist. Rampete. Frigjort. Myk. Hard. Sexy. Det var derfor hun solgte millioner av plater. Derfor hun mottok hauger av priser. Derfor hun fikk jobbe med musikkbransjens aller største navn. Som Quincy Jones. Torsdag kveld skrev han følgende på twitter, fritt oversatt:

Hvil i fred, kjære Donna Summer. Stemmen din ble hjerterytmen og lydsporet til et tiår.

Jeg vil tro at storesøsteren min slutter seg til Quincy. Jeg også. Donna Summers stemme ble lydsporet til et tiår. En del av det, i alle fall. Egentlig flere tiår, faktisk. Og det er det vakre. Hun fortsetter å synge. For hun var ikke en hvilken som helst artist, Donna Summer. Hun var hot stuff.