Lykkejegeren Zahir

IDEEN OM ZAHIREN stammer fra den islamske tradisjonen, og den antas å oppstå omkring 18. århundre. Zahir er et arabisk ord, og det betyr synlig, nærværende, umulig å overse. Noe eller noen, som så snart man kommer i kontakt med det, sakte, men sikkert fyller hele ens sinn, helt til man ikke klarer å konsentrere seg om noe annet. Dette kan sees på som en hellig tilstand, eller som galskap. Dette kan man lese i Paulo Coelhos roman "Zahir", fra 2005. Zahir er også navnet på den unge visjonæren som er talsperson for de afghanske flyktningenes humanitære protester og demonstrasjoner her i Norge. Zahir Athari, som er hans hele navn, lever opp til navnet sitt. Merk dere denne mannen, han er en frihetskjemper, en skikkelse som bare oppstår sjelden, under helt unike omstendigheter, slik vi har i norsk flyktningepolitikk nå. Se blikket hans, hør ordene hans. Ikke et ord var tilfeldig valgt eller overflødig da han sto og talte til en mer eller mindre idealistisk raddisforsamling utenfor Stortinget forrige søndag.
DET HAR VÆRT HOLDT mange appeller for flyktninger i Norge gjennom hele denne uken, som dessverre endte med ydmykende arrestasjoner av flere afghanske flyktninger som hadde gått pilegrimsmarsjen Trondheim-Oslo i håp om å bli hørt.De havner på Trandum, også kalt asylfengslet. De som har vært der, er selv blitt sjokkert over forholdene. Det er et regulært fengsel med samme sikkerhetsforanstaltninger og rutiner som en hvilken som helst fange opplever i varetekt, bare at her er det ingen siktelse. Flyktningers forbrytelse for å bli behandlet som kriminelle trenger altså ikke være annet enn at oppholdstillatelsen er gått ut, og at de ikke kan eller ønsker å reise tilbake til krig eller en svært farlig tilværelse.Men Zahirs ord viser vei. Ikke bare for afghanerne, som bærer på en ubeskrivelig internasjonal krigshistorie, men også for de politikerne som ikke ville eller ikke kunne møte opp for å høre på moderne norsk flyktningehistories viktigste bønn.Zahir taler ydmykt og presist. Ordene renner ikke ut. Det er velvalgte setninger som han bruker tid på å dele. Fordi det handler om liv og fremtid, er hvert ord kostbart og hver bokstav en bønn.Zahirs tale var ingen tiggers tale. Flyktningene tigger ikke om et lite stykke Norge. Om de tigger, så bes det om mer tid. Om en bedre flyktningepolitikk. Og om en mer human saksbehandling.
AFGHANERNES TILSTAND er ikke noe teater, det er en virkelighet som må bli sett. Fordi det er fredens og fremtidens vei. Jeg er stolt av å bo i et land der flyktningene har møtt så mye støtte av Den norske kirke, folket, enkelte politikere, organisasjoner og medier. Det er den flaue politiske mangelen på kreativitet og fleksibilitet for å møte denne sterke visjonen hos flyktninger som vil noe, som ikke godtar å være usynlige og passive, som er en skam. Det er forbannet bekymringsfullt om det ikke er plass til Zahir i den norske virkelighet. Norge har både tid og råd til å ta tak i den ressursen disse menneskene har prestert å vise til tross for frykt og angst. De trenger god jord for å kunne dyrke og fullbyrde drømmen sin. Det kan dessverre ikke deres eget land by dem i dag. Bring afghanerne tilbake til den afghanske himmel, men som de heltene de er, med tiden som en gave. Det ville være en verdig hilsen fra Norge. "Vi trenger opplæring i demokrati, i menneskerettigheter, vi trenger ideologisk frigjørende verktøy for å bygge opp nasjonen vår", ber Zahir. Det er ikke mye å be om etter tre tiår med krig. Det er faktisk svært lite å be om. De ber om tid, utdannelse, og støtte til å bygge opp seg selv, før de kan bygge opp sitt krigsherjede land.
SELVSAGT ER AFGHANERNE i stand til å bygge opp landet sitt. De har jo allerede bygd opp litt av Norge med sine humane demonstrasjoner. Deres protest handler om en langt dypere humanisme enn noen har vært i stand til å formidle, og samtidig har de gitt mennesker på flukt et ansikt i Norge. Slikt gjør bare mennesker når de dedikerer seg hundre prosent til å be andre mennesker om medfølelse, med verdighet. Lykkejegere, det er det de blir kalt av sine kritikere. Smak på det ordet. Lykkejeger. De som stjeler plassen til et sultent barn, et torturoffer, en kvinne på flukt. Javisst jager de unge menn lykken. Det er inhumant å ta fra mennesker drømmen om lykke. Vi har ingen rett til å be en generasjon unge menn som har gjennomlevd tre tiår med krig, om å gå hjem og bygge opp landet, som om det var å sette på kaffen og lese dagens avis. Med våpen enten i deres egne hender eller rettet mot tinningen, fikk de den samme beskjeden av russerne, av amerikanerne, og av Taliban. Nå ber dagens norske flyktningepolitikk dem om det samme. Bygg opp landet! Er de lykkejegere, jakter de på den lykke det er å leve i fred. Taliban ga afghansk ungdom madrassaene. Skoler der nettopp demokrati og menneskeretter ble knust, etter påbud fra en gud det ikke skulle stilles spørsmål til. Skjedde det, skulle det straffes med døden. Zahir ba også om utdannelse for sine medmennesker. Der drømmer blir skapt, og ikke knust. Der frihet er mulig, og ikke et hatobjekt. Eller slik som en appellant fra Nansenskolen sa: Gjør asylmottakene om til akademier!
I DAG KAN FLYKTNINGER sitte 2-6 år i asylmottak uten rett til utdannelse eller arbeid. De blir tvunget til å leve som grønnsaker, mens de venter på saksbehandlingen. Da er det en ærligere sak at Norge kaster masken og står frem som det landet er, en anti-flyktning-nasjon. Om ikke et stortingsflertall endrer utlendingsloven snarest. Å være lykkejeger må være en av de mest menneskelige egenskaper som finnes. Allikevel er det blitt et skjellsord i norsk flyktningedebatt. Ja, afghanerne vil bli sendt tilbake til en livsfarlig situasjon, politiet vil gjøre jobben sin, og vi andre vil fortsette å utføre våre daglige gjøremål som om ingenting har hendt. Men Norge vil ha mistet enda en sjanse til å realisere en mer human flyktningepolitikk.Og det er ingenting å være stolt av.Bare spør Annette Thommessen, som forlengst har kastet opp i graven.