Det uheldige var at hennes eksempler bygget på en rekke misforståelser.
Professor Øivind Andersen redegjør i Aftenposten 27. august for misforståelsen rundt latinstillingen, der det faktisk var den søkeren som hadde størst vitenskapelig kompetanse, som ble tilsatt - til tross for at klagerens fagorganisasjon gikk hardt ut mot innstillingen. Saken er et godt eksempel på det motsatte av det Økland ønsket å sette søkelyset på.
Under overskriften «Når makten får kritikk» utdyper Jon Hustad en annen av Øklands saker, der en kvinnelig religionshistoriker med doktorgrad fra Oslo ble tilsatt. Hun ble rangert som nr. 1 av to av de sakkyndige og som nr. 2 av den tredje (alle var forøvrig utenlandske). Hun ble så enstemmig rangert som nr. 1 av intervjugruppen og innstilt av et enstemmig instituttstyre. Min innstilling var i tråd med dette, og HFs tilsettingsutvalg fulgte enstemmig rådet.
Saken ble av en søker klaget inn for Sivilombudsmannen, som svarte at kunngjøringen syntes å være etter reglementet, og: * at det ikke var avgjørende holdepunkter for at utlysningen var utformet snevert for å favorisere eller utelukke noen. * at reglementet var fulgt m.h.t. utvelgelsen av sakkyndig komité. * at han ikke fant grunnlag for å undersøke nærmere om det var saksbehandlingsfeil ved instituttet. * at alle sakens relevante dokumenter skal ha fulgt saken i alle organer. * at eventuelle mangler i en omstridt sakkyndig-uttalelse var tilstrekkelig belyst i sakens øvrige dokumenter. På denne bakgrunn har jeg tidligere svart at saken var behandlet «etter boken» - som Økland siterer meg på. Jeg tror at de som har fulgt disse sakene på nært hold, vet at ledelsen ved HF står for åpenhet, konkurranse og kvalitetssikring, altså det diametralt motsatte av det Hustad hevder. Noen vil også vite at flere personalsaker er sendt tilbake fra mitt bord på grunn av usikkerhet om habilitet eller annen kvalitetssvikt. Mange har oppfattet dette som «arroganse og styringskåthet» (som det het om meg i Klassekampen forleden). Den belastningen tar jeg gjerne. En grunnleggende forutsetning for et godt fungerende universitetsdemokrati er trygg og forsvarlig saksbehandling - og vi vet at feil lett kan skje i komplekse saker som dette. Tanken om «odelsrett» til vitenskapelige stillinger er ennå ikke helt utryddet i alle fagmiljøer. Nettopp derfor må Øklands innspill ønskes velkommen, til tross for en del uheldige eksempler.
Kommentarer