Mangfold er Guds vesen

Det er stor sprengkraft i teologisk uenighet. Diskusjonen om den kristne treenighetslæren har hatt teologisk og politisk betydning i nesten tusen år.

I 1054 handlet splittelsen mellom øst- og vestkirken om en bisetning i trosbekjennelsen. Den fikk ny politisk aktualitet da EU ble utvidet etter Jernteppets fall. Da gjenopprettet EUs ledere stort sett skillet mellom de nasjoner som var preget av den ortodokse kirken og de som var preget av den romersk-katolske. Selvsagt handlet skillet også den gang om politikk og makt.

Dette er den første søndagen etter de mange kirkelige høytidsdager som begynner første søndag i advent. Nå heter denne søndagen Treenighetssøndag. Det gamle navnet på søndagen var Trefoldighetssøndag. Det gir andre assosiasjoner. Trefoldighet og treenighet. Mangfold og enighet. Ordene gir ulike assosiasjoner i fortellingen om hvem og hva Gud er. Mangfold kan åpne. Enighet kan lukke. Men mangfold kan også være basert på en grunnleggende enighet. Demokratiet har en slik karakter.

Ulike bilder av Gud

Vi bærer med oss ulike bilder av Gud. Også den ikke-troende har et bilde av hva han eller hun ikke tror på. Vi kjenner igjen at Gud kan beskrives som en kraft, en ånd som gjennomsyrer alt, en bestefars-Gud, snill og mild, en skaper opphøyet over verdensaltet, eller Gud som er en rasende hevner og dommer. Noen av oldtidens kirkefedre ville beskrive Gud ved å beskrive det Gud ikke er. Gud er alltid mer enn vi finner ord for. Ordene kan ikke fange Gud. Men vi leter etter de ord som gjør at vi kan samtale om Gud - og om det vi tror på.

Nettopp fordi mangfold er Guds vesen, skulle jeg ønske vi kunne ha beholdt navnet Trefoldighetssøndag. Ordet trefoldighet gir rom for undring og det vi ikke helt skjønner. Samtidig fastholder ordet trefoldighet at Guds enhet er et mysterium. En slik tro gir mening til pinsefortellingen om at Den hellige ånd samler folk til én kirke. Den gjør kirken til et fellesskap på tvers av alle grenser - et mangfoldsfellesskap.

Teologisk uenighet

I år 1054 handlet de teologiske uenighetene om hvorvidt Helligånden er utgått fra Faderen, Skaperen alene eller om den er utgått fra Faderen og Sønnen. Den vestlige kirke mente at Helligånden er utgått fra Faderen og Sønnen. Kanskje gir det et bedre grunnlag for demokratiet. Det er et gudsbilde som forteller om relasjon, om felles ansvar og deling av makt. I østkirken bekjenner de at Helligånden er utgått fra Faderen alene. Kanskje kan vi ved det ane muligheten for mer autoritære tendenser. På den annen side ivaretar det kanskje tanken om Guds absolutte annerledeshet.

I alle våre samtaler om hvem Gud er, vil det alltid være kreativitet og sprengkraft. Hvordan vi tenker om Gud, forteller alltid noe om hvordan vi tenker om oss selv og våre relasjoner - og om politisk makt.