Menneskerettigheter og plikter

Statsrådene Trond Giske og Erik Solheim er akkurat kommet hjem fra Afrika, der de var døråpnere for 60 næringslivsledere på jakt etter forretningsmuligheter. Interessen for å etablere seg i afrikanske land er stor, og det er gode nyheter for afrikanerne. Vi har sett hva det betyr for kinesere og vietnamesere å bli integrert i verdenshandelen.

Sannsynligvis er næringslivslederne som deltok på reisen, klar over problemene de vil møte i hverdagen. Det er ikke lett å drive lønnsomt i noen av verdens mest korrupte land, dersom man holder seg til norsk lov og ikke selv betaler bestikkelser. Fristelsen vil være stor når man forstår at det blir fortgang dersom gaver til embetsmenn blir gitt slik at de kan kamufleres som konsulenthonorarer, eller smøring av havnearbeidere kan bokføres som transportutgifter.

Fra tid til annen lurer både politikere og investorer seg rundt problemet ved å gjenta et mantra om at det lønner seg å drive ærlig, ta hensyn til miljøet og respektere menneskerettighetene. Men dersom det er sant, ville vi ikke hatt noe problem med grådige investorer som tømmer et land for naturressurser eller blåser i de ansattes velferd. Vi må gå ut fra at de virkelig griske drives av profittmotiver, og ikke ren ondskap. Såpass tillit må vi ha til dem.

Bevegelig mål

I går holdt den konservative tankesmien Civita frokostmøte om næringslivets forhold til menneskerettighetene, i samarbeid med Amnesty International.

Telenors sjef, Jon Fredrik Baksaas, sa at markedet løser de fleste problemer på sikt, men han var åpen om at det ikke er lett. Ikke minst opplever han at det å skulle følge akseptable standarder er jakt på et bevegelig mål. Kravene til det som kan sies å være etisk drift, blir stadig mer omfattende.

Han trodde i sin tid at kontrollsystemene var på plass i datterselskapet i Bangladesh, med regler og oppfølging. Men reglene og kontrollen gjaldt ikke underleverandører. TV-bildene fra fabrikken der telefonmastene ble produsert, med syrebad og barnearbeidere, vakte forståelig harme her hjemme.

Samtidig er Bangladesh et land der alle, ifølge Baksaas, fødes med særdeles sterke overlevelsesinstinkter. Det er de nødt til å ha i et land der få andre har ressurser til annet enn å kjempe for seg selv og familien sin. I et slikt land lærer man fort at det ikke lønner seg å si fra om det som er galt, dersom det rammer noen høyere i næringskjeden. Dermed blir det vanskeligere å avsløre kritikkverdige forhold.

Amnesty og bedriftene

Amnestys norske avdeling har i to omganger stilt norske bedrifter spørsmål om hvordan de takler disse spørsmålene. Ni av ti svarer at de har en "menneskerettighetspolicy," men bare tre av ti har systemer for å måle om prinsippene følges opp. Amnestys politiske rådgiver Beate Ekeløve-Slydal var ikke spesielt imponert.

Dersom norske bedrifter forpliktet seg til å følge fire prinsipper, mener Amnesty at det vil hjelpe. De må ha en policy for menneskerettigheter, gjennomføre en risikoanalyse, ha et system for å kontrollere at prinsippene følges og til slutt rapportere ærlig om arbeidet.

Åpenhet fremfor regler

Talerne virket enige om at det siste er viktigst. Kjell Roland fra det statlige investeringsfondet Norfund sa at debatt er viktigere enn regler. "Vi får store byråkratier og konsulentrapporter, så kan man krysse av for at man har gjort alt som kreves," sa han.

Også fra salen kom det kritiske røster om for mye regelstyring. Da blir det raskt et spørsmål om hvor lite man kan gjøre, og fortsatt slippe kritikk. Underforstått, bedriftene blir mer opptatt av å følge lovens bokstav enn virkelig å gjøre en innsats.

Både Baksaas og Roland investerer i det de kaller "svært krevende omgivelser," som på godt norsk kan sies å være "gjennomkorrupte land med pill råtten regjering." Derfor la de ikke skjul på at det er fare for nye skandaler. De ga klart uttrykk for at det er svært ubehagelig med negative nyhetsoppslag.

Nettopp derfor er debatten viktig. For et næringsliv der "omdømme" er tidens motebegrep, er "omdømmebelastningen" når det avsløres barnearbeid eller rovdrift på ressurser, et viktig redskap i kampen mot urettferdighet.

Arbeidsfordeling

Høyrepolitikeren Jan Tore Sanner helte litt malurt i begeret. Han har flere ganger opplevd press fra bedriftsledere som vil at politikerne skal dempe regimekritikken. Kina er et godt eksempel. Myndighetene i Beijing har ikke glemt fjorårets fredspris, og de legger merke til det hver gang en norsk politiker ytrer seg kritisk.

Sanner sa at bedriftslederne må forstå rollefordelingen. Han forventer ikke at Telenors ledelse står opp og sier hva de egentlig mener om diktatorer. Men den samme bedriftsledelsen må forstå at de ikke kan begrense politikernes kritikk. Med Sanners ord: "Bedriftene skal respektere menneskerettighetene, vi skal promotere dem."

Amnesty og vi andre må følge med på de 60 bedriftene statsrådene tok med på Afrika-tur. Så må vi forsøke å kikke dem i kortene.