Mer feiling enn prøving

JENS STOLTENBERG og Erna Solberg har møtt hverandre til årets første statsministerdueller. Bare de to er aktuelle statsministerkandidater. Spørsmålet er hvilke partier som skal sitte i en regjering Solberg eller Stoltenberg etter at det nyvalgte Stortinget er kommet sammen i oktober 2013.

Den rødgrønne koalisjonen henger dårligere sammen enn noen gang før. SVs ekstraordinære landsmøte i mars og Regjeringens klimamelding senere på våren kan utløse en sprekk i Regjeringen, Skjer det, ville det kunne få stor innflytelse ikke bare på rødgrønn side, men også på opposisjonspartienes strategier. Inntil videre har de mer enn nok med å posisjonere seg overfor hverandre.

Samarbeid om hva?

Høyre står fast på at alle fire bør danne regjering sammen dersom de rødgrønne mister flertallet. Fremskrittspartiet heller offisielt til samme oppfatning, men ser på Kristelig Folkeparti og Venstre mer som problemer enn som partnere. Venstre er mest opptatt av at de rødgrønne skal få avløsning, mens KrF skyver regjeringsspørsmålet foran seg.

Men politikk handler mer om hva partier kan samarbeide om enn hvem de kan samarbeide med. I fjor høst plukket opposisjonspartiene frem noen enkeltsaker der de sto sammen, dels for å markere at de var uenige med Regjeringen, dels i et forsøk på å vise at påstandene om den store avstanden mellom dem er overdrevne.

Forsøkene var ikke overbevisende, i alle fall ikke sett i lys av uttalelser ledende representanter for Høyre og Fremskrittspartiet har kommet med de siste dagene.

Finansminister Jensen

For Erna Solberg var helgens samling av Høyres sentralstyre og stortingsgruppe en naturlig start på den lange statsministervalgkampen. Det vi husker best etter denne samlingen, er likevel ikke hennes utfordring til duell med Jens Stoltenberg om hvem som fører den mest ansvarlige økonomiske politikken. Det er påpekningen av at Frp-leder Siv Jensen kan bli en god finansminister hvis hun lar være å føre Frps økonomiske politikk. Uttalelsen er et skoleeksempel på hvor galt det kan gå når en politiker uttrykker en selvfølgelighet i utide.

Solberg har god dekning for å si at en Høyre-ledet regjering aldri vil føre en politikk som strider mot handlingsregelen for bruk av oljepenger som alle partier unntatt Frp har sluttet seg til. Eller, som leder av Høyres programkomité, Bent Høie, sa i går: "Vi skal diskutere hva oljepengene skal brukes til, men vi diskuterer ikke hvor mye av dem vi kan bruke". Der har Høyre støtte fra KrF og Venstre.

Men en storesøster spiller høyt når hun til de grader ydmyker lillesøsteren. Solberg er ingen spesielt arrogant politiker, men i Frps retorikk og partikultur er Høyrearrogansen et velkjent skremmebilde. Hvorfor skulle Solberg gi dette skremmebildet ny næring når Jensen uansett vil begå politisk selvmord hvis hun blir finansminister i en regjering der hun må føre en annen økonomisk politikk enn sin egen?

Frps regjeringslyst

Resultatet ble i alle fall at Frp gikk i skyttergraven. I går erklærte partiet at det ikke vil være med i en regjering som bygger på klimaforliket Frp står alene blant stortingspartiene om å motarbeide. Igjen dreier debatten seg mer om hva partier ikke kan godta enn hva de kan og vil gjøre i en eventuell regjering.

I Frp er regjeringslysten mindre nå enn for fire år siden. Den gang hadde partiet en styrke det selv mente det kunne bruke til å forandre Norge fra regjeringskontorene. Med meningsmålinger på mellom 10 og 15 prosent og et Høyre med fra dobbelt til tredobbelt så høy oppslutning, er den muligheten svært begrenset. I tillegg skremmer SVs erfaringer. Da dette partiet i 2005 fattet sitt landsmøtevedtak om å satse på en rødgrønn regjering, lå de beste meningsmålingene på 17 prosent. Nå svever SV rundt sperregrensen på 4 prosent.

God tid

Arbeiderpartiet og de rødgrønne hoverer som best de kan over famlingen på borgerlig side. Men de skal ikke glede seg for tidlig. For åtte år siden, i januar 2004, hadde heller ikke de tømret sin koalisjon. Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen hadde begynt å snakke på bakrommet, men utad angrep de hverandre friskt både i EU-saken og om regjeringsstrategien. Stoltenberg tenkte høyt om en tredje folkeavstemning om norsk EU-medlemskap i 2006, og la ikke skjul på at Ap helst burde regjere alene med SV som støtteparti.

I mars kom den offisielle kursendringen da han på et landstyremøte snakket om å invitere andre partier til forhandlinger om en flertallsregjering. Så gikk det et halvt år før det utenrikspolitiske kompromisset om å regjere på NATO og EØS-avtalen, men la være å søke EU-medlemskap, var klart.

De rødgrønnes seier i 2005 var basert på en felles vilje til makt, selv om det kostet. Med de fire opposisjonspartiene er det fortsatt mer feiling enn prøving. Men erfaringene fra 2004 viser at de ennå har god tid – hvis de vil.